Fredag, 10. Juni 2011, 19:02
I dag var jeg innom matbutikken på senteret rett før jeg var ferdig på jobb. Jeg skulle bare kjøpe noe småtteri til butikken, men måtte likevel stå i kø ganske lenge. Fremst i køen stod en gammel dame. Hun var skrøpelig, og hadde vanskelig for å snakke. Et øyeblikk lurte jeg faktisk på om hun kunne være rammet av slag eller noe lignende, for det var praktisk talt umulig å forstå hva hun sa.
Den gamle damen handlet nok til å fylle opp et helt kjøleskap. Nå i ettertid lurer jeg faktisk på hva hun skulle med så mye mat. Da hun omsider var ferdig å betale, begynte hun å putte alt i handleposer. Det tok fryktelig lang tid, og det var lett å se at hun slet. Køen vokste, og de bak henne ble tydelig irriterte på at hun tok opp all plassen på enden av rullebåndet. Til slutt klarte hun å stable alle posene i en handlevogn. Hun gikk ut i gangen, så seg forvirret rundt og ga tydelig inntrykk av at hun ikke helt husket hvilken vei hun hadde kommet inn. Blikket hennes kunne nesten tyde på at hun overhodet ikke hadde peiling på hvor hun var.
Jeg hadde dårlig tid, og hastet tilbake på jobb. Halvveis oppe i rulletrappen kom klumpen i magen. Hvorfor i all verden var det ingen av de andre kundene som hjalp henne med varene? Alle stod og så på henne, og hver og en av dem forsto at hun ikke burde gjøre dette alene. Og hva med meg? Hvorfor hoppet jeg ikke ut av den lange køen og spurte om hun trengte hjelp? Det hadde tatt meg maks tre minutter ekstra! Senteret var fullt av folk, men ikke én eneste så ut til å bry seg om henne. Selv om hun ikke virket frisk i det hele tatt.
Ti minutter etterpå gikk jeg fortsatt og tenkte på henne. Jeg klarte ikke å la være å gå en runde i første etasje for å se om hun fremdeles var på huset da jeg var ferdig på jobb. Jeg fant henne ikke, så forhåpentligvis har hun blitt hentet av en taxi. Jeg vet ikke hva som var så spesielt med akkurat denne damen, men skyldfølelsen min ville bare ikke slippe taket. Den gnager enda.. Kanskje en slik episode måtte til for å få meg til å oppføre meg annerledes neste gang. Denne damen var bare var én av mange eldre og hjelpetrengende som må slite sånn på egenhånd hver eneste dag. Bare fordi vi nordmenn er opplært til å passe våre egne saker. Vi er livredde for å blande oss i hva ukjente mennesker gjør, selv om de åpenbart har behov for hjelp.
Det skal så utrolig lite til for å gjøre hverdagen litt lettere for andre, både for vanlige folk og for eldre. Dessverre virker det som om mange ikke tenker over at vi alle skal bli gamle en dag. Når jeg blir 90 år, vil jeg at mannen bak meg i køen skal spørre om jeg trenger hjelp til å pakke ned varene mine. Jeg kommer ikke til å synes at han er masete og hensynsløs, tvert imot! Jeg vil også at folk skal forstå at jeg ikke er like rask i bevegelsene som jeg en gang var. Og jeg vil at den unge jenta som haster forbi meg, skal stoppe og spørre om jeg har det bra når hun tydelig ser at jeg står alene og ikke vet hvor jeg er.
Foto: Cecilie Marie Bergsnes