Endelig! Jeg er ferdig med eksamen, og kan dermed ta juleferie fra skolen. Jeg har sittet fastlåst i sofaen og til tider innelåst på do for å lese de siste to ukene. Følelsen av å legge papirene inn i omslagsarket og levere alt sammen til eksamensvakta kan virkelig ikke beskrives. Ti tonn forsvant fra skuldrene på et øyeblikk. Det eneste jeg klarte å tenke på, var at nå kan jeg faktisk gjøre hva jeg vil uten å få dårlig samvittighet. To-tre uker med depresjon og eksamensangst var nesten verdt følelsen jeg fikk da jeg gikk ut døra av gymsalen i går. Er det noen som kjenner seg igjen? Det må rett og slett bare oppleves. Utrolig deilig!

Bilder lånt av Ida Cathrin og Lene.

Jeg har som sagt nesten ikke vært utendørs siden sist, men på lørdag tok jeg meg en lesefri dag i Ålesund. Da var det duket for julebord med jobbjentene, og det kunne jeg selvfølgelig ikke gå glipp av. Alle skulle ha på seg klær fra Bik Bok, og det var mange kreative antrekk ute og gikk. Selv kombinerte jeg en kjole og et skjørt og laget en ny kjole. Måtte jo gjøre ett eller annet for å være sikker på at ingen kom akkurat likt kledd som meg! :)

Herregud, nå har jeg ikke vært utenfor døra på snart tre dager. Har ikke snakket med en sjel. Tatt telefonen ett par ganger, men bare når den har ringt. Det har snødd mye, men det finnes likevel ikke spor etter folk rundt inngangspartiet vår. Husverten tror sannsynligvis at jeg har krepert. Og det er ikke langt ifra, skal jeg si dere.

Arthur er i Oslo, og jeg er hjemme alene. Det er en uke til neste og siste eksamen, så jeg har bestemt meg for at hele denne helga skal brukes til lesing. Og det har den blitt. Må utnytte alenetiden, vet dere. Jeg har trykket “deltar ikke” på helgens Facebook-arrangementer, gitt beskjed til familie og venner at jeg er utilgjengelig, og sagt til jobben at jeg ikke kan ta ekstravakter om det så står om liv. Dette skjer alltid når eksamen nærmer seg. Jeg lever i sus og dus fram til den siste uken, og da melder angsten seg. Til gjengjeld er det da jeg leser best. Men nå begynner ordene å stokke seg. Hodet mitt er fullt. Stappfullt. Jeg har sittesår på begge rumpeballene, og stemmene i hodet mitt blir tydeligere og tydeligere. Jeg må snart se folk, hvis ikke tipper det over for meg. Jeg har flere ganger tatt meg selv i å innlede samtaler med nissene på Barne-TV. Det verste er at de svarer meg.

Over og ut. Rumpeklut.