Jeg har fått inntrykk av at de fleste bloggere, i hvert fall mange av de store, kommer fra byen. Selv bor jeg omtrent så langt bort fra byen som man kan komme. Det er ikke noe jeg liker, men av og til synes jeg at det er ganske greit. Slik som i går, for eksempel. Dette er ikke noe jeg vanligvis ville blogget om, men jeg syntes at det var så gøy at jeg fikk lyst til å dele det med dere. Dessuten hører jeg av og til at dere vil at jeg skal skrive om annet enn klær og sminke, så i dag får dere et innlegg som er stikk motsatt av det jeg skriver til daglig.

I går dro jeg og en god venn hjem til familien hans for å fore hjort. Jepp, jeg har blitt hjortevenn (herregud, det hørtes litt patetisk ut, merker jeg nå). Men ja, denne vinteren har vært ekstra kald, og vi har mer snø enn vi har hatt på mange, mange år. Akkurat nå trenger en del av hjorteflokkene litt hjelp for å klare seg gjennom de kalde dagene, så hver dag får noen av dem servert store bøtter fulle av frukt, grønnsaker og gammelt brød som butikkene ikke kan selge lenger. Det er jo bedre at hjorten får det enn at det blir kastet, ikke sant?


Litt av buffeen. Jeg ble nesten litt misunnelig.

Bare sekunder etter at vi strør maten på snøen, kommer de smygende ned fra skogen. Én etter én hopper de over steingården og finner hver sin godbit. Kalvene titter nysgjerrig bort mens de knasker i seg kneippbrød og paprika, men ellers ser de ut til å bry seg fint lite om at vi bare står noen meter unna og glaner på dem.


Middagstid!


Jungeltelegrafen sprer seg fort, og plutselig kryr det av hjort overalt.

Vanligvis ser jeg på hjorten som en plage. Den spiser opp trærne i hagene, den hopper opp av grøfta akkurat idet jeg kjører forbi og den står i skogen og burer så høyt at jeg blir livredd hver gang jeg går kveldstur. Men i går kunne jeg ikke si annet enn; “Ååå” og “se så søøøt!”. Det var nesten sånn at jeg begynte å like dem litt.


Jeg følte at morsinstinktet mitt våknet litt da jeg sto og så på dem.

Dessverre er det ikke alle som klarer seg gjennom vinteren, ikke engang med litt menneskehjelp. Jeg kjente at sinnet mitt mot de plagsomme dyrene forsvant litt etter litt. Akkurat i går var de ganske koselige å ha med å gjøre, men jeg regner med at hatet er tilbake neste gang en av dem bykser ut i veien når jeg skal på jobb.


Her kom vi over en liten kar som ikke har klart seg.

Gud, tåler dere dette? Jeg bruker jo bare å skrive om lipgloss og hårspray, mener jeg. Og dyre designervesker og sko med platå. Ting som i følge andre er totalt uviktig og unødvendig å bruke kreftene sine på. Men ja, det får gå som det går. Jeg må nesten dele litt av mitt virkelige liv med dere også. Jeg kjører ikke limousin når jeg skal på butikken, jeg drikker ikke champagne til lunsj og jeg går ikke på fin restaurant med vennene mine når jeg skal ut. Jeg drar på hjortesafari (og jeg liker det). Herregud, nå må jeg komme meg bort fra bygda snart.


Hehehehe…unnskyld. Jeg kan skrive om designervesker i morgen.