Ja, der kan dere se. Jeg blir liksom aldri kvitt bloggeren i meg. Derfor har jeg heller ikke slettet bloggen. Jeg vet nemlig at før eller siden kommer jeg til å få trang til å dele noen ord med dere. Og hver gang har jeg rett.

Denne gangen er det en spesiell grunn til at jeg fikk lyst til å skrive noen velvalgte ord. Jeg er en kløne uten like, og på lørdag beviste jeg dette én gang for alle. Jeg hadde besøkt en venninne og klarte å tryne på glattisen, rett fremfor det mest harry utestedet i bygda. Fulle menn med ølmage og stinkende røykånde kom for å hjelpe meg opp, men jeg kom meg raskt på beina og forklarte at jeg ikke hadde skadet meg. Det trodde jeg heller ikke at jeg hadde gjort. Det var ikke før jeg tok av meg skinnhansken at jeg så hvor ille det egentlig var. Jeg hadde brukket armen. Ettersom jeg verken var full eller hadde høye hæler på meg da dette hendte, har jeg ingenting å skylde på. Derfor vurderer jeg nå å investere i både brodder og rullator slik at jeg kan gli ubemerket inn blant alle de andre oldemødrene som faller på holka og bryter halve skjelettet bare de går ut for å hente avisa.

Men ja, nå sitter jeg her da. Med gips rundt venstre håndledd. Jeg blir sannsynligvis sykemeldt i fem uker (herregud), og derfor følte jeg for å blogge. Jeg må aktivisere meg selv, hvis ikke kommer jeg til å synke lenger og lenger ned i den koksgrå sofaen, helt til jeg sakte men sikkert råtner bort, og det eneste de finner når de kommer for å lete etter meg, er den tunge gipsklumpen som for tiden gjør livet mitt surere enn fjeset til Kåre Valebrokk. Så da håper jeg at dere takler litt blogging? Hvis ikke kommer jeg til å blogge uansett. Tihii.


Et bilde fra glanstiden min da jeg fremdeles hadde to armer. FML