Det var noen av dere som ville at jeg skulle legge ut bedre bilder av jakka som jeg hadde på meg for to dager siden. Det kommer mye pudderrosa denne sesongen, og jeg har vært ute etter en jakke i denne fargen. Jeg ble derfor kjempeglad da vi fikk inn en kul biker-variant på jobb. Den skal kombineres med lyse farger som grå og offwhite utover våren. Herregud, jeg gleder meg sånn til våren at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg!

BIK BOK, 499,- kr

Nå har jeg sittet i over en time og bladd gjennom gamle innlegg på bloggen min, og det var faktisk utrolig underholdende. Ikke bare fant jeg bilder av klær jeg hadde glemt at jeg har og ting jeg hadde glemt at jeg har gjort, men jeg fant også tusenvis av hyggelige kommentarer fra dere. Før har jeg sett på bloggen som noe jeg gjør her og nå. Jeg har liksom ikke tenkt så mye over at den også er en fantastisk minnebok til senere.

Hvis jeg noen gang sletter bloggen fra nettet, så skal jeg i hvert fall ta kopi av den først. Tenk så morsomt det blir for barnebarna mine å lese hva bestemor gjorde fra dag til dag da hun var ung. De kommer til å le seg skakke fordi de synes jeg var dum. Jeg kommer nok til å le, jeg også. Jeg skal sitte i gyngestolen og flire til dobbelhakene rister og bollekinnene gynger fra side til side. Det blir sannsynligvis jeg som ler høyest av alle.

Ny clutch-veske fra Bik Bok, 149,- kr.

Hvis jeg våkner opp og plutselig vil ha prinsessesåpe på badevasken, så bare kjøper jeg prinsessesåpe til badevasken. Og ingen protesterer. Jeg kan også vaske opp gårsdagens middagsfat splitter naken uten at noen hever et øyebryn, og jeg kan bestemme meg for at jeg vil invitere til vinkveld på en onsdag ettermiddag selv om jeg vet at dette ikke er noe man vanligvis gjør. Jeg kan velge å ikke spise poteter til middag når jeg vet at poteter egentlig er bra for meg, og dessuten kan ingen hindre meg i å lage ferdigmuffins fra Toro på det nye kjøkkenet mitt, og deretter fortelle alle at de er baket fra bunnen av. Det trives jeg i grunnen svært godt med.

Samme hvor bestemt jeg er når jeg legger meg om kvelden så er det mildt sagt umulig å gjennomføre det om morgenen. Jeg snakker selvsagt om å høre på vekkerklokka når den ringer. Uansett hvor hardt jeg prøver, jeg har bare ikke disiplin nok til å stå tidlig opp når jeg ikke har jobb som venter på meg. I dag var ikke noe unntak. Dette er en dårlig egenskap når morgenrutinene for tiden tar dobbelt så lang tid som vanlig, i og med at jeg bare har én hånd akkurat nå. Dette gjør at jeg ikke er klar for dagen før middagstider.

Jeg fant ut at speilreflekskameraet mitt ligger hjemme hos foreldrene mine enda. Jeg har egentlig ikke tatt med meg halvparten av klærne og tingene mine etter at jeg flyttet, delvis fordi leiligheten min ikke er verdens største og delvis fordi jeg er lat. Det tar bare en liten halvtime å kjøre, så om en liten stund stikker jeg bort til gamlingene for å hente både kameraet og den bærbare harddisken. Jeg har selvsagt kompaktkameraet mitt her, men det er ikke bra nok når jeg skal blogge. I hvert fall ikke til outfitbilder og lignende.

Nei, jeg tror faktisk at jeg stikker med én gang. Det er sol ute nå, så jeg har faktisk LYST til å gå ut. Hvis vi ser bort i fra meteren med snø og de bitende kuldegradene, skulle man nesten tro at det nærmet seg vår!

Ja, der kan dere se. Jeg blir liksom aldri kvitt bloggeren i meg. Derfor har jeg heller ikke slettet bloggen. Jeg vet nemlig at før eller siden kommer jeg til å få trang til å dele noen ord med dere. Og hver gang har jeg rett.

Denne gangen er det en spesiell grunn til at jeg fikk lyst til å skrive noen velvalgte ord. Jeg er en kløne uten like, og på lørdag beviste jeg dette én gang for alle. Jeg hadde besøkt en venninne og klarte å tryne på glattisen, rett fremfor det mest harry utestedet i bygda. Fulle menn med ølmage og stinkende røykånde kom for å hjelpe meg opp, men jeg kom meg raskt på beina og forklarte at jeg ikke hadde skadet meg. Det trodde jeg heller ikke at jeg hadde gjort. Det var ikke før jeg tok av meg skinnhansken at jeg så hvor ille det egentlig var. Jeg hadde brukket armen. Ettersom jeg verken var full eller hadde høye hæler på meg da dette hendte, har jeg ingenting å skylde på. Derfor vurderer jeg nå å investere i både brodder og rullator slik at jeg kan gli ubemerket inn blant alle de andre oldemødrene som faller på holka og bryter halve skjelettet bare de går ut for å hente avisa.

Men ja, nå sitter jeg her da. Med gips rundt venstre håndledd. Jeg blir sannsynligvis sykemeldt i fem uker (herregud), og derfor følte jeg for å blogge. Jeg må aktivisere meg selv, hvis ikke kommer jeg til å synke lenger og lenger ned i den koksgrå sofaen, helt til jeg sakte men sikkert råtner bort, og det eneste de finner når de kommer for å lete etter meg, er den tunge gipsklumpen som for tiden gjør livet mitt surere enn fjeset til Kåre Valebrokk. Så da håper jeg at dere takler litt blogging? Hvis ikke kommer jeg til å blogge uansett. Tihii.

Et bilde fra glanstiden min da jeg fremdeles hadde to armer. FML