Det er november, og sola har gjemt seg bak de altfor høye fjelltoppene. Hvert år på denne tiden blir jeg en smule deprimert når jeg ser meg selv i speilet. Jeg føler meg som mange andre; bleikere enn et spøkelse, og jeg synes at jeg ser ti ganger verre ut enn om sommeren. Jeg føler meg såå mye bedre med litt farge i fjeset.

Så i dag har jeg syndet. Jeg prøvde solarium for første gang i vår, men har ikke tatt det så fryktelig mange ganger siden det. I dag bestemte jeg og en venninne oss for at vi skal få tilbake litt av sommergløden i trynet, så vi dro på solsenteret og la oss under de kreftfremkallende lysrørene. Jeg hater å tenke på at solarium kan gi meg både rynker og kreft, og derfor har jeg lovet meg selv at jeg ikke skal overdrive. Pittelitt brunfarge er alt jeg ber om, og deretter er det stopp. Jeg har forresten ikke noe lyst til å bli kjempebrun. Det ser jo ikke naturlig ut når man bor på et sted som minner mistenkelig på Nordpolen. Men altså; allerede nå føler jeg meg mye bedre enn jeg har gjort på flere uker. Hvordan kan noe som er godt være så farlig? Jeg forstår det bare ikke!

[Bilde+491.jpg]
Skulle ønske at sommerfargen varte litt lenger..