Herregud, jeg blogger jo egentlig ikke så mye for tiden, men nå har jeg noe jeg bare må fortelle dere. For i dag er en spesiell dag, lesere. I dag tok jeg meg selv i å se en hel fotballkamp, og jeg gjorde det helt uten tvangstrøye. Og vet dere hva det verste er? Jeg storkoste meg! Jepp, dere kan faktisk få lov til å skyte meg.

Jeg snakker selvsagt om dagens cupfinale. Jeg tenkte at TV-en kunne stå på i bakgrunnen, for det var jo greit å vite om Aalesund vant eller ikke. Jeg er jo tross alt sunnmøring. Allerede fem minutter ut i kampen måtte jeg legge fra meg det andre jeg holdt på med. Jeg tenkte ikke over hva jeg gjorde, men etter første omgang slo det meg; her satt jeg og så på fotballkamp, og det uten at noen hadde tvunget, betalt eller lokket meg til det. Jeg, jenta som mener at det eneste fantastiske med fotball er de veltrente tullingene i matchende drakter som løper i sirkel uten mening. Der og da ble jeg litt småbekymret for meg selv, men dessverre hadde jeg ikke så mye tid til å tenke over det. For da pausen var over ble jeg så engasjert at jeg tok meg selv i å kaste etter pusten flere ganger, og jeg hoppet nesten ut av stolen idet Molde holdt på å score. Det var i det øyeblikket jeg innså alvoret. Jeg tenkte at nå, Kristina, nå må du slå av TV-en, ta på deg jakka og gå deg en tur. Men tror dere jeg hørte på meg selv? Nei, jeg klarte det rett og slett ikke. Jeg satt som klistret til skjermen, og jeg gikk ikke engang på do før kampen var over. Dere kan jo bare gjette hva som hendte da Aafk vant hele greia. Jeg ble kjempefornøyd!! Ja, dere kan bare le, men jeg ble faktisk i godt humør av å se på fotball. Nå står ikke verden til påske.

Så nå vet dere det. Det har altså rablet for meg siden sist.