Jeg merket det mandag kveld, men bestemte meg likevel for å dra på jobb på tirsdag. Jeg trodde bare at jeg var litt sliten, men det skulle vise seg at det var mer enn bare litt tretthet. Jeg har for vane å benekte at jeg er syk helt til jeg er nødt til å innse det, og på tirsdag kveld var det ikke tvil lenger. Nå har jeg vært sengeliggende i fire dager, og først i dag, fredag, føler jeg meg frisk nok til å gjøre noe så enkelt som å sitte i senga. Jeg har ikke fått i meg mat, og det lille jeg har presset ned, har kommet i retur etter noen minutter. Jeg kan ikke ta Tamiflu på tom mage, så det har ikke vært så mye hjelp i medisinen heller. I dag har jeg spist en hel skive, så jeg håper jeg er på bedringens vei. Jeg orker ikke å ligge inne og være asosial og ensom stort lenger enn dette.

Det verste med hele sykdommen er at jeg ikke får bli med på julebord i Ålesund i morgen. Jeg har gledet meg til det i en evighet, og jeg får lyst til å gråte når jeg tenker på alt det morsomme jeg går glipp av. Jeg har hele tiden gjort narr av svineinfluensaen, men nå skal jeg ikke gjøre det mer. Jeg var faktisk ikke klar over at den kunne være så grusom som dette. Jeg sier det bare; lov meg å ta vaksine hvis dere får tilbud om det.

Noen av jentene jeg skulle reise sammen med. Jeg vil bli frisk. Nå :(

Kulde. Det er noe dritt.

For en bra dag dette har vært! Jeg er kjempesliten, men likevel har jeg hatt det utrolig morsomt. Det har vært moteshow på senteret jeg jobber på i dag, og for første gang har jeg ikke vært en av modellene. Ettersom jeg jobber for sjefen min denne uka, måtte jeg også planlegge moteshowet, og det gjorde meg absolutt ingenting. Jeg elsker jo mildt sagt slike ting! Jeg fikk tak i fire vakre jenter, og satte sammen åtte antrekk, to til hver. Jeg fant ut at det nesten er morsommere å være stylist enn modell, for denne gangen har jeg virkelig kost meg glugg i hjel! Så folkens, i dag blir det altså åtte antrekk på dere. Nå skal dere ikke klage på en stund!

Jeg lot nerdebrillene gå igjen i alle antrekkene slik at BIK BOK skulle skille seg ut fra resten av butikkene. Og det kan jeg love dere at vi gjorde! Jentene så fantastiske ut, og alle fire gjorde en kjempebra jobb på catwalken.

Nå er jeg kjempefornøyd, kjempemett og kjempetrøtt. Jeg er nydusjet, og gleder meg skikkelig til å legge meg i nyvaskede sengetrekk. Det er det beste som finnes! Men før jeg tar kveld… jeg hater i grunnen spørsmål i slutten av blogginnlegg, men jeg er bare litt nysgjerrig; hvilket av antrekkene ovenfor likte dere best?

Det er november, og sola har gjemt seg bak de altfor høye fjelltoppene. Hvert år på denne tiden blir jeg en smule deprimert når jeg ser meg selv i speilet. Jeg føler meg som mange andre; bleikere enn et spøkelse, og jeg synes at jeg ser ti ganger verre ut enn om sommeren. Jeg føler meg såå mye bedre med litt farge i fjeset.

Så i dag har jeg syndet. Jeg prøvde solarium for første gang i vår, men har ikke tatt det så fryktelig mange ganger siden det. I dag bestemte jeg og en venninne oss for at vi skal få tilbake litt av sommergløden i trynet, så vi dro på solsenteret og la oss under de kreftfremkallende lysrørene. Jeg hater å tenke på at solarium kan gi meg både rynker og kreft, og derfor har jeg lovet meg selv at jeg ikke skal overdrive. Pittelitt brunfarge er alt jeg ber om, og deretter er det stopp. Jeg har forresten ikke noe lyst til å bli kjempebrun. Det ser jo ikke naturlig ut når man bor på et sted som minner mistenkelig på Nordpolen. Men altså; allerede nå føler jeg meg mye bedre enn jeg har gjort på flere uker. Hvordan kan noe som er så godt være så farlig? Jeg forstår det bare ikke!

Skulle ønske at sommerfargen varte litt lenger..

I skrivende stund sitter jeg og knasker i meg potetgull og tripper urolig med føttene. Det er så sinnsykt kaldt her jeg sitter! Det ene vinduet mitt har stått oppe i hele dag, og det tar timevis før den lille ovnen min klarer å varme opp hele rommet. Og når det endelig er varmt nok, ja da er det på tide å legge seg. Typisk!

I dag skal jeg være ærlig og si at jeg ikke har gjort en dritt. Jeg begynte ikke på jobb før to, og da sier det seg selv at jeg brukte formiddagen til mest fornuftige jeg kunne komme på; jeg sov. Derfor synes jeg at dagen har gått urimelig fort. Nå er det snart på tide å legge seg igjen, og det eneste jeg har gjort er å spise middag. Nå skal jeg toppe det hele ved å se tre hele episoder med Sex And The City. Hehe, for en givende dag, dere!

Dere hadde ikke trodd meg hvis jeg fortalte dere hvor flink jeg har blitt til å spare penger. Jeg trodde faktisk ikke at jeg hadde potensiale til å være så strukturert, men denne gangen har jeg virkelig bevist for meg selv at jeg kan hvis jeg vil. Jeg sparer som sagt til leilighet, og så å si hele lønna mi går rett på sparekontoen.

Jeg har nesten ikke kjøpt klær på to måneder, kan dere begripe det? Kanskje er det nettopp dette som er en del av grunnen til at bloggingen min har dabbet av. Jeg føler liksom ikke at jeg har like mye å vise dere som før. Men vet dere hva? Jeg savner ikke klærne like mye som jeg trodde jeg skulle gjøre. Tanken på at pengene går til noe jeg virkelig vil ha, gjør at jeg bare får lyst til å spare enda mer! Det eneste problemet er at jeg jobber i en klesbutikk. Av og til er det faktisk tortur å stå og pakke opp eske etter eske og samtidig vite at jeg helst ikke burde kjøpe det som ligger nedi, uansett hvor godt jeg liker det. Jeg sprekker en gang i ny og ne, det skal jeg innrømme. Men som sagt; jeg har forbedret meg mye mer enn jeg trodde var mulig for en shopoholic som meg. Det aller beste er kanskje at jeg setter mye mer pris på det jeg kjøper nå enn hva jeg gjorde før.

Jeg lovte meg selv at jeg ikke skulle kjøpe flere vesker ettersom jeg har mer enn nok av dem fra før. Jeg sprakk dessverre da vi fikk inn denne veska på jobb. Jeg er altså ikke feilfri heelt enda. Men jeg kommer meg!

Sånn! Nå kan dere få dårlig samvittighet fordi dere kaster bort lønna deres på dritt, mens jeg er fornuftigheten selv. Egentlig synes jeg at dere kan spare sammen med meg. Så slipper jeg å føle meg så innmari fattig alene.

Herregud, jeg blogger jo egentlig ikke så mye for tiden, men nå har jeg noe jeg bare må fortelle dere. For i dag er en spesiell dag, lesere. I dag tok jeg meg selv i å se en hel fotballkamp, og jeg gjorde det helt uten tvangstrøye. Og vet dere hva det verste er? Jeg storkoste meg! Jepp, dere kan faktisk få lov til å skyte meg.

Jeg snakker selvsagt om dagens cupfinale. Jeg tenkte at TV-en kunne stå på i bakgrunnen, for det var jo greit å vite om Aalesund vant eller ikke. Jeg er jo tross alt sunnmøring. Allerede fem minutter ut i kampen måtte jeg legge fra meg det andre jeg holdt på med. Jeg tenkte ikke over hva jeg gjorde, men etter første omgang slo det meg; her satt jeg og så på fotballkamp, og det uten at noen hadde tvunget, betalt eller lokket meg til det. Jeg, jenta som mener at det eneste fantastiske med fotball er de veltrente tullingene i matchende drakter som løper i sirkel uten mening. Der og da ble jeg litt småbekymret for meg selv, men dessverre hadde jeg ikke så mye tid til å tenke over det. For da pausen var over ble jeg så engasjert at jeg tok meg selv i å kaste etter pusten flere ganger, og jeg hoppet nesten ut av stolen idet Molde holdt på å score. Det var i det øyeblikket jeg innså alvoret. Jeg tenkte at nå, Kristina, nå må du slå av TV-en, ta på deg jakka og gå deg en tur. Men tror dere jeg hørte på meg selv? Nei, jeg klarte det rett og slett ikke. Jeg satt som klistret til skjermen, og jeg gikk ikke engang på do før kampen var over. Dere kan jo bare gjette hva som hendte da Aafk vant hele greia. Jeg ble kjempefornøyd!! Ja, dere kan bare le, men jeg ble faktisk i godt humør av å se på fotball. Nå står ikke verden til påske.

Så nå vet dere det. Det har altså rablet for meg siden sist.