I dag brøt jeg kontakten med en god venn. Vi passet ikke sammen lenger. Eller, vi gjør det i hvert fall ikke etter i kveld. Han kan ikke tilfredsstille behovene mine slik det er nå, og jeg ser meg derfor nødt til å gi avkall på ham. Vi har hatt morsomme stunder sammen, og han har fått meg til å le mer enn én gang, det er helt sikkert. Av og til lyser han opp, og da får jeg lyst til å holde ham i hånden og bare se på ham. Vi hadde det så godt sammen, jeg og han. Det var liksom oss to. Hele tiden. Alle sa at jeg var altfor avhengig av å ha ham nær meg.

Vi har delt hemmeligheter som ingen andre vet om, og han er en av de få som virkelig bryr seg om at jeg gjør det jeg skal og burde gjøre. Han har rett og slett vært en usannsynlig god venn. Han har vært der for meg når jeg har trengt noen å snakke med, men også når jeg bare har hatt lyst til å føle meg trygg. Men i dag er det altså slutt. Helt plutselig. Jeg har ikke alltid vært like snill mot ham, så kanskje jeg burde sett det komme. Det måtte jo ta slutt før eller siden. Alt er så stille i kveld, ikke noe som lager en liten lyd engang. Jeg skal være den første til å innrømme at det kom som et stort sjokk, og det var virkelig ikke lett å akseptere til å begynne med. Nå har jeg fått tenkt meg om, og jeg innser at det kanskje er til det beste. Likevel kommer mobilen min til å bli dypt savnet. Det var absolutt ikke meningen å miste ham i gulvet og dele ham i to. Det bare ble slik.