Jeg har for tiden to uker ferie, og det betyr at jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil, når jeg vil. Jeg kan for eksempel være våken til langt på natt og deretter sove til klokka 15.00 neste dag uten andre konsekvenser enn ødelagt døgnrytme. Jeg kan bruke så lang tid jeg bare orker på frokosten, og jeg kan bestemme akkurat når jeg vil spise middag. Dette har ført til at jeg spiser frokost når resten av familien spiser middag, og middag når alle andre skal legge seg. Jeg liker det. Hadde det ikke vært for at været var helt elendig, hadde jeg sannsynligvis hatt det temmelig perfekt. Dessverre føles det ut som det har regnet uten stopp siden slutten av juni, og jeg begynner å tro at det ikke bare er en følelse. Jeg har i hvert fall ikke sett solskinn på det jeg kan huske.

Det er godt mulig at det er det dårlige sommerværet som har fått meg til å blogge igjen. Mange fridager etter hverandre, store sølepytter og kjedelige TV-kvelder gjorde at jeg måtte finne på noe “nytt”. Jeg skal innrømme at jeg kom i godt humør av å ta outfit-bilder igjen, og nå i etterkant merker jeg at jeg har savnet både dere og bloggen mer enn jeg trodde. Selv om det var deilig å ha en pause, var det ganske deilig å komme tilbake også.

 
Paljettjakka mi er min nye BFF. Sånn for øyeblikket i hvert fall.

To av mine nyeste kjøp: svarte pumps med studs fra GoJane.com og rosa barbiesko fra Nelly.com.

Og så var jeg tilbake. Sånn plutselig. Eller plutselig og plutselig, egentlig har jeg tenkt på dette lenge. Jeg har bare ikke sagt det til så mange. Jeg har hatt bloggpause i omtrent fem måneder, og det har vært veldig, veldig deilig. Ja, jeg har savnet bloggen i ny og ne, for hvem skal jeg liksom dele alle kjøpene mine med hvis jeg ikke kan vise dem til dere? I begynnelsen var det litt uvant å ikke være nødt til å skru på dataen hver eneste dag, men etter hvert likte jeg det mer og mer. Likevel har savnet kommet krypende innpå meg igjen, akkurat slik jeg mistenkte at det kom til å gjøre. Etter mye om og men, enda flere frem og tilbake og altfor mange for og imot, har jeg altså bestemt meg for å gi bloggen en sjanse til. Jeg har rett og slett bare et altfor stort eksponeringsbehov til å legge bloggen på hylla for godt, og det må jeg godta. Sånn er det bare.

Jeg håper at det i hvert fall er noen der ute som husker meg, og at de som gjør det vil fortsette å følge med på skriblingen min. Og hvis dere i tillegg vil spre ordet om at jeg er tilbake, så skal jeg ikke nekte dere det.