Hver eneste vår lover jeg meg selv at jeg skal slutte, men som vanlig sprekker jeg etter kort tid. Butikkene disker opp med store solbrillestativer som nærmest skriker etter oppmerksomhet, og det går ikke lang tid før jeg skriker tilbake i ren frustrasjon. Jeg kan ikke motstå sko, jeg kan ikke motstå godteri, og jeg kan ikke motstå solbriller som koster mindre enn en smålunken pølse på Narvesen. Jeg bruker dem nesten aldri, men likevel tar jeg meg selv i å kjøpe flere bunker med nye brillepar hvert år. Heldigvis koster de sjelden mer enn en hundrelapp, så lommeboka bryr seg ikke så mye at det gjør noe. Det er oppbevaringsplassen som er min største bekymring! Nå har jeg så mange par at jeg flere ganger har vurdert å kaste dem for å få plass til nye.

Men uansett hvor lite brillene koster og uansett hvor lite jeg bruker dem, så sier det seg selv at jeg ikke kan forlate dem i en plastikkpose sammen med gamle epleskrotter, illeluktende middagsrester og skitten tørkerull. Derfor har jeg nå bestemt meg for å gi bort minst ett gammelt par til en tilfeldig venninne hver gang jeg kjøper nye billigbriller. På den måten slipper jeg at samlingen vokser seg større enn meg, samtidig som jeg slipper å kassere brillene bare fordi de ikke kostet all verden. Vedkommende som får dem tjener jo ikke så mye på det, men det er i hvert fall en bedre måte å kvitte seg med brillene på enn å kaste dem i søpla. God karma til meg.


“Herregud, de koster jo bare 59,- kr. Da er det jo ikke noe å lure på! Jeg bare kjøper dem, jeg.”