Etter å ha bodd i blazere og skinnjakker de siste to årene, har jeg endelig fått sansen for en ny jakketrend. Dongerijakkene har vært omtrent fraværende i motebildet de siste årene, men denne våren kommer de tilbake for fullt. Selv ser jeg for meg jakkene kombinert med lette sommerkjoler og søte gladiatorsandaler. Akkurat nå er jeg på utkikk etter det perfekte eksemplaret, men dette har vist seg å være en vanskeligere jobb enn jeg trodde. Heldigvis har jeg fremdeles litt tid til å lete, for det er jo faktisk en god stund til vi kan bruke så tynne klær. Butikkene har dessuten ikke fått inn alle varene enda, så jeg skal nok finne drømmejakka til slutt.

• På barneskolen var jeg lærernes engel, men ble kjapt forvandlet til liten drittunge da de forlot rommet.
• Jeg har skikkelig tannlegeskrekk, og begynner nesten å gråte hver gang jeg får innkalling i posten.
• Dansebandmusikk er faktisk ikke så ille hvis jeg fortrenger det faktum at det er dansebandmusikk.
• Jeg kan gå en hel dag uten å spise et ordentlig måltid, og kaster deretter i meg to dinosaurer når jeg kommer hjem om kvelden. Da trenger jeg ikke spise skikkelig mat før neste ettermiddag. En dårlig vane.
• Jeg kan til tider være skikkelig morgengretten, og lar ofte trettheten gå utover lillesøsteren min.
• Som liten var jeg skikkelig utspekulert, og gråt i timevis for å få viljen min. Jeg hater slike unger.
• Jeg har virkelig ikke peiling på film. Folk får sjokk når jeg forteller at jeg ikke har sett “Ringenes Herre”.
• Jeg tror at jeg kommer til å bli matforgiftet bare jeg spiser en fårepølse som går ut på dato samme dag.
• Av og til tvinger jeg pappa til å tanke bilen min. Ikke fordi jeg er blakk, men fordi jeg hater bensinlukt.
• Jeg har alle episodene av “Mot i brøstet” på DVD. Det verste er at jeg synes serien er underholdende.

Det er fremdeles noen uker til jeg har fødselsdag, men vennene mine har allerede begynt å lure på hva jeg ønsker meg til “den store dagen”. For meg er det langt ifra noen “stor” dag, så jeg blir lettere irritert når jeg får slike kommentarer servert med et smil og hyggelige blikk. 13. mars blir jeg tjue år, og etter min mening er det ingenting som er fantastisk med å runde denne alderen. Når jeg sier dette til de som fremdeles er tenåringer, argumenterer de med at jeg endelig kan kjøpe sprit på egenhånd. “Jippi, det er jo bare helt fantastisk!”. Jeg verken drikker, liker eller har lyst til å kjøpe sprit alene. Ikke sammen med andre heller, for den saks skyld.

Jeg hater enkelt og greit tanken på at jeg er ferdig med tenårene når mars måned er forbi. Da skal jeg liksom være voksen, jeg skal vite hva jeg mener og jeg bør ha en idé om hva jeg vil med livet mitt. Innvendig føler jeg meg fremdeles som en småforvirret, kvisete og uengasjert femtenåring som alltid mener at foreldrene er superteite og supergamle. Sannheten er at tiden går så fort at det sannsynligvis ikke er lenge før jeg blir sett på som gammel og teit. Se bare hvor fort det har gått hittil! Før jeg vet ordet av det, sitter jeg med et skittent gebiss på nattbordet og våte bleier rundt hoftene. Jeg vil ikke bli den skrukkete dama som til alle døgnets tider klager over at absolutt alt var mye bedre da hun fremdeles kunne holde på kroppsveskene uten hjelpemidler.

Jeg får angst bare av å tenke på at jeg er mer enn gammel nok til å stifte familie, så da forstår dere at det er skremmende å se at jenter på min alder kjøper hus og presser ut unger i hytt og pine. Førtiårskrisa kommer av at folk er redde for å bli gamle, så derfor lurer jeg på om de finnes en krise som kan ramme tjue år tidligere? En krise hvor vedkommende absolutt ikke vil bli voksen? Jeg burde i så fall vært lederen i foreningen for de som rammes av denne tjueårskrisa. Jeg vil ikke være ferdig med tenårene allerede nå! I hvert fall ikke i år!

Disse jentene nekter å bli voksne, og lever som tenåringer i en alder av førti år. Kommer jeg til å bli slik?

Jeg har fått sansen for t-skjorter som ser litt “brukte” ut, så jeg ble ganske glad da jeg så at vi hadde fått inn denne skjorta på jobb. Kombinert med lyse jeans kan den lage et perfekt hverdagsantrekk på de dagene jeg ikke gidder å anstrenge meg så altfor mye. Dere skal heller ikke se bort i fra at den blir å se sammen med mine elskbare dongerishorts og herlige gladiatorsandaler som jeg kjøpte i fjor sommer. Legger du da til et par pilotbriller og 30 varmegrader, blir alt perfekt. Ja, og så må jeg ha sol, selvfølgelig. Og en avkjølende iskrem i hånda. Den skal være akkurat passe kald, akkurat passe søt og akkurat passe mettende. Da blir alt perfekt.

Minuset med å ikke bruke like mye tid fremfor PC-en som vanlig er at man får ganske mye å ta igjen når man “kommer tilbake”. Jeg sjekker for eksempel Bloglovin’ daglig, men den siste tiden har jeg knapt hatt tid nok til å slå på datamaskinen. Listen min har aldri vist flere uleste innlegg enn den gjør nå, så de neste timene blir det bloggmaraton på rommet mitt. Alle innleggene må leses, selv om de færreste gir meg livsviktig informasjon. Jeg må bare vite hvem som har gjort hva, hva som har skjedd med hvem og hvem som har spist hva med hvem.

Og når vi først snakker om hvem som spiser hva; personlig er jeg fremdeles mett etter et koselig besøk på kinarestauranten tidligere i dag, så i kveld blir det ikke potetgull i sakkosekken. Den turkise kosegenseren har jeg derimot funnet frem, og den havner kanskje i sakkosekken etter hvert. Med meg inni, så klart.

Jobb og skole har tatt litt for mye av tiden min, og jeg har dessverre erfart at disse tingene av og til må komme før dere. De neste dagene regner jeg med blitt litt roligere. Heldigvis. På torsdag har jeg til en forandring fri fra begge deler, og det skal bli kjempedeilig å bare slappe av. Akkurat nå hadde jeg gitt mye for å kunne gå i dvale som et dovendyr, og slippe alt som minner om forpliktelser og kjedelige gjøremål. Bare for en liten stund.

Kalenderen viser nå tallet 24, noe som sier oss at det ikke er mange dager igjen av februar måned. Det første året av bloggen min har jeg dessverre slettet (som følge av ett eller annet plutselig innfall), så omtrent halvparten av alle innleggene jeg har skrevet er borte for godt. Men ettersom jeg faktisk har blogget i snart to år kan jeg likevel begynne å se tilbake på innlegg som ble skrevet for ett år siden. Jeg kan se hvordan været var, hva jeg hadde på meg, og delvis hva jeg gjorde fra dag til dag. Jeg fant blant annet ut at i fjor begynte sola å varme allerede tidlig i mars. Det er absolutt ikke lenge til mars. Kanskje slipper jeg snart å gå rundt og fryse hver dag? I den gode troen har jeg investert i enda flere fargerike sommerplagg. Kanskje hadde det vært lurest å kjøpe noe som jeg kunne bruke nå? Nei, pytt, hvem har sagt at jeg er fornuftig? Det får noen andre ta seg av.

Jeg klarte ikke bestemme hvilken farge jeg ville ha, så det ble begge to. Jeg betalte bare 179,- kr til sammen.

Hver eneste vår lover jeg meg selv at jeg skal slutte, men som vanlig sprekker jeg etter kort tid. Butikkene disker opp med store solbrillestativer som nærmest skriker etter oppmerksomhet, og det går ikke lang tid før jeg skriker tilbake i ren frustrasjon. Jeg kan ikke motstå sko, jeg kan ikke motstå godteri, og jeg kan ikke motstå solbriller som koster mindre enn en smålunken pølse på Narvesen. Jeg bruker dem nesten aldri, men likevel tar jeg meg selv i å kjøpe flere bunker med nye brillepar hvert år. Heldigvis koster de sjelden mer enn en hundrelapp, så lommeboka bryr seg ikke så mye at det gjør noe. Det er oppbevaringsplassen som er min største bekymring! Nå har jeg så mange par at jeg flere ganger har vurdert å kaste dem for å få plass til nye.

Men uansett hvor lite brillene koster og uansett hvor lite jeg bruker dem, så sier det seg selv at jeg ikke kan forlate dem i en plastikkpose sammen med gamle epleskrotter, illeluktende middagsrester og skitten tørkerull. Derfor har jeg nå bestemt meg for å gi bort minst ett gammelt par til en tilfeldig venninne hver gang jeg kjøper nye billigbriller. På den måten slipper jeg at samlingen vokser seg større enn meg, samtidig som jeg slipper å kassere brillene bare fordi de ikke kostet all verden. Vedkommende som får dem tjener jo ikke så mye på det, men det er i hvert fall en bedre måte å kvitte seg med brillene på enn å kaste dem i søpla. God karma til meg.

“Herregud, de koster jo bare 59,- kr. Da er det jo ikke noe å lure på! Jeg bare kjøper dem, jeg.”

Jøss, i dag var det tett før jeg ikke orket å blogge! Nå er det natt, og jeg tok egentlig bare en tur innom for å sjekke mail og kommentarer. Jeg fant plutselig ut at det er for dårlig å ikke publisere et innlegg når man først er i gang, så logget meg inn for å gi dere et lite livstegn. Dagen har bestått av jobb og venner før den ble avsluttet med film, TV og lørdagsgodteri. Nå er jeg sånn passe mett, sånn passe kvalm av godteriet og sånn passe trøtt som man skal være halv to om natta. Det er på tide å legge seg, så jeg ønsker alle sammen en god natt!

Jeg anbefaler dere forresten å se “Nynnes Dagbok”.

Jeg har hatt pannelugg mesteparten av livet, men de siste årene har den blitt lenger og lenger. Nå har jeg halvlang skrålugg, men den har en lengde som skjuler øynene mine. Derfor har luggen som regel blitt festet med bestemorklemmer for å holde den unna ansiktet. Nå vurderer jeg å gå tilbake til skikkelig lugg som jeg hadde da jeg var liten, men som vanlig er jeg ikke helt sikker. Jeg kan jo selvsagt bruke klemme hvis det blir stygt, men da har jeg liksom kommet like langt. Så da er spørsmålet; skal jeg gidde å bruke penger på det? Bildene nedenfor er fra en photoshoot tidligere i uka, og her er håret stylet på en måte som gjør at de lengste hårstråene skjules. Dagens lugg duger altså når jeg står helt stille, men er ikke særlig praktisk til hverdagsbruk.

 
(Foto: Lovise Mo)

Så hva sier dere? To lugg or not to lugg?

I dag føler jeg at jeg har kastet bort nesten hele dagen på tull og tøys. Jeg hadde ingen skoletimer, men måtte likevel stå opp for å rekke en obligatorisk veiledningstime en av lærerne. Dermed måtte jeg kjøre i over en time for å prate om den meningsløse analyseoppgaven jeg skriver i ett av fagene. Etter tretti minutter var jeg ferdig, og da hadde jeg ingen videre planer for dagen. Jeg endte derfor opp med å gjøre svært lite fornuftig.

Nå har jeg bare sittet og sett på alt rotet som ligger fremfor meg på skrivebordet. Jeg vurderer alltid å rydde når jeg ikke har noe å gjøre. Vurderer. Jeg kommer aldri så langt at jeg faktisk gjør det. Denne gangen fant jeg ut at jeg heller ville ta antrekkbilder, så det ble lite rydding i dag også. Egentlig, sånn innerst inne, vet jeg at det ikke gjør så mye. Rommet mitt er nemlig mye ryddigere enn de fleste andre tenåringsrom jeg har vært innom. Problemet er at jeg har et litt skeivt syn på rot. Jeg synes det er uryddig bare det ligger et CD-cover på bordet.

Jeg skulle egentlig vært i seng for lenge siden, men som vanlig sitter jeg fremdeles og stirrer inn i den lille skjermen på skrivebordet. Av alle ting man kan gjøre på en onsdagskveld, har jeg nå brukt en halvtime til å mimret tilbake til nittitallet. Det hele begynte med en gammel artikkel om Spice Girls, og etter få sekunder løp tankene tilbake til tiden med høye platåsko, stygge knappebukser og flatt hår delt i tynne strimler og midtskill.

Selv var jeg ganske ung tidlig på nittitallet, men mitt store forbilde (mammas søskenbarn) var tre år eldre enn meg. Både hun og venninnene hennes var etter min mening superkule, så jeg gjorde alt for å bli like voksen og tøff. Jeg husker spesielt tamagotchi-hysteriet, skoledagbøkene, buksene med skjørt, Buffalo-skoene, de smale øyenbrynene som nesten ikke viste, neseringene, jazzbuksene og de tunge skoleveskene med reimer som ødela ryggen. Og hvor ble det forresten av den populære hårmaskaraen som farget håret både rødt og blått?

Jeg har gått rundt og følt meg slapp og kvalm i hele dag, og i skrivende stund jeg er skikkelig redd for at omgangssyken har lurt seg forbi immunforsvaret mitt. Jeg har vært på jobb store deler av dagen, men har nesten ikke orket å stå oppreist. Plutselig hakker jeg tenner av kulde, og i neste øyeblikk svetter jeg som en gammel gris. I tillegg har jeg i perioder vært bleikere enn hattifnattene i Mummidalen. Jeg kan ikke fordra omgangssyken, så jeg ber til høyere makter at jeg slipper å sende middagen i retur før jeg legger meg. Akkurat nå er jeg like svimmel som jeg var da pappa tvang meg ombord i den skumleste karusellen på Tusenfryd.

Er dere misunnelige? Nei, det er nok best at jeg fjerner fingrene fra tastaturet før jeg får dere til å spy, alle mann. Jeg tror jeg slenger kroppen min i sakkosekken, jeg. Der kan den ligge og vente på at “Da damene dro” kommer på skjermen. I mellomtiden kan dere få et lite glimt av to Bik Bok - ting som jeg liker for tiden.

2-pk armbånd, 79,- kr og singlet, 149,- kr.

Nå er jeg både sliten og trøtt, så jeg tror faktisk at jeg skal legge meg “tidlig” i kveld. Vi har endelig tatt alle bildene som venninnen min trenger til oppgaven sin, og nå er det bare redigeringen som mangler. I morgen må jeg på jobb, og i tillegg må jeg skrive en dum skoleoppgave etterpå. Jeg kjenner at jeg blir litt irritert på vennene mine som har vinterferie denne uka. Hvorfor i all verden har ikke høyskolene fri når alle andre har det?

Jeg regner forresten med at dere vil se resultatet av det vi har jobbet med. Til sammen har vi brukt seks ulike stiler og minst like mange locations. Det er utrolig gøy å se hvor forandret jeg kan bli ved hjelp av sminke, klær, hår og ansiktsutrykk. Ingen av bildene er hundre prosent ferdige enda, så jeg poster bare tre av dem i dag.

 

Alle kjolene er funnet på bunnen av utkledningskassa som jeg og fotografen lekte med som tiåringer.

Foto: Lovise Mo

I dag har jeg og bestevenninnen min (en annen bestevenninne en gårsdagens) brukt hele dagen til å ta bilder til en fotooppgave som venninnen min har på skolen. Hun er i full gang med å utdanne seg til fotograf, og jeg stiller selvsagt opp som modell når hun er hjemme på ferie. Vi har rotet rundt i gamle utkledningskasser etter ting som kan brukes, og vi har funnet både fargerike og styggkule klær. Vi er ikke ferdig med oppgaven enda, så de siste bildene skal knipses i morgen. Dette gjør at jeg sannsynligvis får like lite tid til blogging som jeg har hatt i dag, men jeg kan trøste dere med at dere helt sikkert får se noen av bildene når de blir “ferdige”. Kos dere så lenge!

Etter jobb dro jeg på Narvesen og kjøpte siste utgave av italienske Vogue, så resten av ettermiddagen hadde jeg planlagt å tilbringe innendørs. Plutselig tikket det inn en SMS fra bestevenninnen min som er hjemme på vinterferie. Jeg visste ikke at hun hadde kommet hjem allerede! Hun ville ha meg med ut og ake, og slikt kan man selvfølgelig ikke si nei til. Jeg er som sagt ikke særlig glad i vinteren, men jeg har innsett at jeg like gjerne kan gjøre det beste ut av den når den er her. Snøen smelter jo ikke fortere selv om jeg sitter inne hele tiden.

 
Dagens superenkle jobbantrekk.

Jeg skjønte aldri hvorfor Uggs ble moderne da de ble sett på kjendisene for noen år siden. Jeg ble både lettet og glad da trenden forsvant, men dessverre viste det seg at den ikke skulle være borte så veldig lenge. Denne vinteren har butikkene på nytt vært overfylt med kopier og lookalikes, og til min store frustrasjon har de altså blitt mer moderne enn noen gang. Jeg har selvsagt ikke kjøpt disse tøflete skoa nå heller, men én dag skjedde det noe som gjorde at jeg måtte sette meg ned og ta en alvorsprat med meg selv. Jeg ble nesten redd.

Jeg hadde nettopp kjøpt nye støvletter for en billig penge, og jeg tok dem på meg en lørdag jeg skulle møte en venninne på kafé. Vi endte opp med å titte innom noen butikker i søleværet, så da ble en del trasking ute i snøen. På slutten av dagen var vi også innom en skobutikk, og innen den tid hadde jeg for lengst innsett at de nye støvlettene ikke var vanntette. Tærne mine hadde blitt både blå og skrukkete av all den våte snøen, så jeg håpte på å finne noen nye, og varmere, sko i butikkhyllene. Jeg fant ikke noe av interesse, så vi vendte nesa mot utgangsdøra etter kort tid. Plutselig så jeg en diger hylle med de berømte Uggs-kopiene, og etter et par sekunder tok jeg meg selv i å nesten like den store samlingen med ulldotter. Tærne mine var så kalde som de aldri før hadde vært, så hylla med Uggs fristet mer enn jeg noen gang hadde trodd var mulig for en som meg. Jeg tittet meg over skulderen for å sjekke at ingen så hva jeg hadde stirret på, og fant fort ut at butikken var tom for kunder. Jeg kunne nesten ikke holde ut de våte støvlettene, og trippet derfor bort til hylla for å plukke ned et par av de bæsjebrune skoa. Jeg tok dem på og gikk et par skritt. Greit, de var ikke så verst å gå med. Jeg fikk blikkontakt med meg selv i speilet, lot øynene gli ned mot jakka, over til de våte buksebeina og til slutt helt ned til føttene som hadde fått tredd to store monster over seg. Det var da jeg innså hva jeg holdt på med. Jeg, jenta som hater Uggs over alt på jord, stod midt i en skobutikk med tåfisen stappet ned i det mest klumpete fottøyet på markedet. Og ikke nok med det; jeg vurderte til og med å finne frem lommeboka!

Jeg har alltid vært den eneste i vennegjengen med bloggdilla. Jeg har hatt blogg i snart to år nå, og til å begynne med var det få som forstod hva hobbyen min gikk ut på. Den første tiden holdt jeg bloggen min skjult for de fleste jeg kjenner, men nå har det blitt nærmest umulig. Én ting er at bloggen har blitt såpass stor at den er vanskelig å gjemme bort, men en annen ting er at både venner og bekjente nå har fått opp øynene for denne aktiviteten. Stadig oppdager jeg nye blogger som skrives av mennesker jeg kjenner, og hver gang blir jeg like overrasket over at jeg vet hvem vedkommende er. Jeg har liksom ikke skjønt at blogging har begynt å bli noe som alle har et forhold til, så jeg tror fremdeles at det nesten bare er jeg mitt lokalmiljø som vet hva det vil si å ha en blogg. Nå begynner jeg omsider å innse at jeg ikke er den eneste som vet hva Wordpress og Blogspot betyr, og det kjenner jeg er litt uvant. Enda mer uvant er det at disse personene vet at jeg blogger.

Jeg synes selvsagt det er gøy at flere og flere blir kjent med bloggverdenen (det betyr jo bare at jeg får enda høyere lesertall, hehe), men av og til savner jeg litt tiden da blogging var noe som bare jeg og “oslingene” holdt på med. Når det er sagt, er det kanskje like greit at ting har blitt som de har blitt. Nå slipper jeg i hvert fall å bli stemplet som “hun der rare som tar bilder av seg selv for å kringkaste livet sitt og klærne sine på internett”.

Og når vi snakker om å kringkaste klærne sine; den nye blazeren min kom i posten i dag!

Hvorfor skal det være så innmari vanskelig å motstå en av de få tingene som kroppen min virkelig ikke tåler? Jeg vet at huden min bli full av kviser bare jeg tenker på sjokolade, men likevel klarer jeg ikke si nei til disse brune giftklumpene. I dag skulle jeg bare innom butikken for å kjøpe siste utgave av Costume, men kom ut igjen med en stor pose eventyrsjokolade fra Freia. Jeg gikk rett forbi fruktdisken, jeg så ikke på grønnsakene og jeg la nesten ikke merke til de sukkerfrie posene. Føttene mine gikk så å si av seg selv, og før jeg visste ordet av det, lå altså denne gule posen på rullebåndet. Jeg har lov til å spise alt annet av godteri og snacks, men potetgull og sjokolade er bannlyst på grunn av huden min. Jeg innbiller meg at jeg glinser av fett allerede, og jeg har bare spist to biter. Likevel smaker det så fantastisk godt. Jeg ønsker meg viljestyrke i bursdagsgave.

I dag har jeg i grunnen hatt en ganske fin dag. Dere vet slike dager hvor man bare går rundt og smiler uten å egentlig vite grunnen til at man er så lykkelig? En slik dag har jeg hatt i dag. Kanskje kan grunnen være at jeg sannsynligvis har funnet praksisplass i Oslo, eller kanskje er det fordi dagen startet med sol og blå himmel.

Jeg vet forresten at jeg har vært veldig slapp når det gjelder å legge ut antrekk i det siste. Jeg er klar over at mange av dere ønsker bilder av hva jeg har på meg hver eneste dag, så jeg har ikke tenkt å slutte med slike innlegg. Tvert imot; jeg venter bare på at jeg kan kaste boblejakka og støvlettene slik at jeg kan kle meg i det jeg virkelig synes er fint. Jeg er av typen som mister all inspirasjon når vinteren kommer, og jeg ender ofte opp med å kle meg både praktisk og kjedelig. Jeg går kanskje ikke i joggeklær som tusenvis av andre, jeg mener bare at jeg ikke har søte kjoler og høye sko hver eneste dag. Men heldigvis er det ingenting som hindrer meg i å leke meg innendørs. Hadde jeg bare hatt muligheten til å gå ute i antrekket nedenfor uten å fryse til fjell!

Da er jeg hjemme igjen, og i skrivende stund gjør jeg meg klar til å se ukens episode av Top Model. Med nydusjet kropp og DVD-opptaker som står klar, mangler jeg bare en stor skål popkorn med ekstra salt. Hva er vel morsommere enn å se en gjeng spinkle jenter baksnakke hverandre på omgang? Jeg har mistet tellingen på sesongene, så det må bety at Tyra Banks og gjengen hennes har vært mer enn flinke til å lage god og overfladisk underholdning. Top Model er faktisk den eneste reality-serien som ikke blir dårligere for hver sesong.

Jeg lovte forresten å vise bilder av skoene jeg fikk i dag. De passet heldigvis, men kunne godt ha vært noen cm kortere i lengden. Pytt, pytt, hva gjør vel det? Ikke bare er de lekre og smekre; de er også overraskende gode å gå i! Jeg er kjempeglad i studs akkurat nå, så jeg kjøper nesten alt som har gullklumper på seg.

Akkurat nå sitter jeg på skolen og redigerer noe som sannsynligvis blir landets verste film. På gruppa er vi fire jenter som aldri har vært innom filmredigering før, og da sier det seg selv at arbeidet går både sakte og dårlig. Dagens lyspunkt må være at jeg fikk en SMS fra mamma hvor det sto; “skoene du maser sånn om har kommet”. Det var jammen på tide, jeg har ventet i evigheter! Heldigvis har posten åpent til 21.00, så jeg har god tid til å hente dem når jeg kommer hjem. Jeg poster nok bilder av de to skjønnhetene senere i kveld.

Rollefiguren min har neonrosa kropp og brunkrem nok til alle som skal se filmen. Kjempefint.

Jeg har fått veldig mange mail angående de brune gladiatorsandalene jeg hadde på meg på noen bilder nedenfor. Ettersom jeg har blitt litt lei av å skrive det samme opp igjen hele tiden, tenkte jeg at det er like greit å lage et eget innlegg om dem slik at jeg slipper å svare på de samme spørsmålene tjue ganger til.

Gladiatorsandalene er fra Nine West og selges derfor ikke i Norge (så vidt jeg vet). Jeg kjøpte mine på eBay i fjor sommer, og det tok ikke lang tid før de ble favorittene i skosamlingen. Størrelsen på sandalene mine er 7.5, og de er i minste laget til meg som vanligvis bruker 39/40. Jeg kunne med andre ord godt kjøpt dem i en størrelse større uten at det hadde gjort noe. Jeg vil derfor tro at en str. 7.5 tilsvarer en stor 38 i norsk størrelse.

Det er utrolig mange av dere som spør om jeg har link til selgeren, så jeg har prøvd å spore opp både ham og sandalene. Selgeren fant jeg etter en liten stund, med det viste seg at vedkommende ikke hadde igjen flere sko av denne typen. Jeg fant ett par som selges av en annen selger (og selvfølgelig sender ikke denne selgeren til Norge), men ellers finner jeg ingen flere som har dem på lager. Det er selvsagt godt mulig at sandalene kommer inn igjen når det nærmer seg vår. (Under leteaksjonen fant jeg derimot de samme skoene med kilehæl.)

Hvis noen har flere spørsmål etter å ha lest dette, kan dere gjerne stille dem i kommentarfeltet istedenfor å sende dem på mail. På den måten slipper jeg å skrive svaret til alle som lurer på det samme.

Hva har man på seg på fest når gradestokken viser ti minusgrader? Jeg sitter fremfor klesskapet og stirrer på de hullete trusene mine. jeg føler at fantasien har reist på ferie, og at jeg ikke har kompetanse nok til å finne frem to like sokker. Jeg sutrer fordi jeg er lei av alt jeg eier av klær, samtidig som jeg kjenner at jeg blir kvalm av meg selv fordi jeg vet at jeg egentlig ikke har grunn nok til å være sur. Det verste er at jeg har planlagt hundre antrekk, men at jeg nå ikke kan ha på meg noen av disse. For det første har jeg ikke fått skoene som jeg bestilte for evigheter siden, og for det andre er det altfor kaldt til å ha på seg både kjole og skjørt utendørs. I skrivende stund lar jeg blikket gli over den varme senga. Det er så kaldt at jeg nesten vurderer å sy om dundyna til kjole. Nå husker jeg plutselig hvorfor jeg alltid holder meg hjemme på lørdager i vinterhalvåret.

Jeg kommer til å ende opp slik. (Karneval for lenge siden).

Det er ingen hemmelighet at jeg gleder meg til sommeren. Jeg er allerede i full gang med å fornye garderoben til varmere tider, og bruker timevis til å drømme meg bort i vakre motebilder hvor modellene koser seg i temperaturer langt over frysepunktet. I dag har jeg vært på farten siden jeg stod opp, så da skulle man tro at jeg ikke hadde så mye tid til å tenke på at jeg savner sola. Men neida; jeg har pakket meg inn i en stor boblejakke som får meg til å ligne på en avskyelig snømann laget av dun, jeg har skrapet is av en nedfrosset bil som bruker en halv dag på å varme seg opp og jeg har sagt til meg selv at jeg skal huske tykkere hansker i morgen. Jeg har også blitt våt på skinka etter å ha mistet fotfestet rett foran øynene på tretti barnehagetroll på formiddagstur. Når over tolv kalde og slitsomme timer med skole, jobb og personalmøte er forbi, ser jeg meg nødt til å bestille et lite trøsteplagg som hjelper meg å glemme at jeg kommer til å fryse til midten av juni.

Lys blazer fra H&M er på vei til Sunnmøre.

I morgen har jeg planer om å skrive mange sjarmerende brev til ulike mediebedrifter. Jeg skal ha praksis senere i vår, og vurderer å søke på bedrifter som er litt mer spennende enn lokalavisa. Nå sitter jeg derfor og googler både det ene og det andre. Jeg har lyst til å lære hvordan ting fungerer i TV og radio, men har også et lite ønske om å prøve meg i et jente- eller kvinnemagasin. For å oppfylle disse ønskene må jeg selvsagt til en by, og da sier det seg nesten selv at Oslo står øverst på listen. Jeg har slekt og venner som bor i området, men alle bor altfor langt unna byen til at jeg kan bo hos dem. Vanligvis ville jeg overnattet på hotell, men det kan jo bli litt dyrt når det er snakk om 1-2 uker. Er det noen av dere oslinger som vet om en rimeligere løsning?

Nå skal jeg gjøre noe som er mye vanskeligere enn å finne praksisplass; jeg må rydde i armbåndsamlingen min.