Jeg er en kløne uten like, og dette fører til at det ikke går en eneste dag uten at jeg skader meg på en eller annen måte. Barn i førskolealder blir ofte mer klønete når de blir 7-8 år. Ungene vokser og klarer ikke koordinere bevegelsene fordi både armer og bein plutselig blir lengre. I mitt tilfelle tror jeg ikke denne perioden er over. Jeg sparker alt som befinner seg under knehøyde og slår hodet på steder jeg ikke visste skallen kunne komme til. Setter du meg i tillegg i en stressa situasjon, ligner jeg en klovn som løper på vegger med vilje.

I dag var jeg på vei mot rommet mitt, men plutselig hørte jeg ytterdøra som åpnet seg. Jeg snudde på hodet for å se hvem som kom, men glemte dessverre at jeg allerede hadde min egen dør å tenke på. Jeg hadde begynt å åpne døra til rommet mitt, og stoppet ikke idet jeg bestemte meg for å se hvem som kom for å besøke oss. Dette resulterte i at tinningen min fikk et relativt ufrivillig (og hardt) møte med døra til soverommet. Som vanlig gjorde det grusomt vondt, men jeg begynte verken å gråte eller rope av den grunn. Jeg mangler som sagt genet som beskytter folk mot ufrivillig selvskading, så derfor har jeg underveis utviklet en slags immunitet mot å hyle for skader jeg selv har skyld i. (Men dere har lov til å synes synd i meg likevel, altså).

 
Jeg har tatt i bruk Photoshop for å vise dere hvordan jeg sannsynligvis ser ut om en uke.