Her en dag klarte jeg å fikse den gamle skanneren vår som har ligget årevis uten å bli brukt. Endelig kan jeg digitalisere gamle bilder fra årene før digitalkameraet. Nåtidens kameraer er jo mye bedre enn de man brukte tidligere (bare tenk hvor slitsomt bloggingen hadde vært med analoge kameraer), men jeg skal innrømme at jeg savner litt de koselige papirbildene vi hadde før. Folk flest fremkaller jo bilder i dag også, men det blir likevel gjort sjeldnere nå som man kan se bildene på en skjerm. Selv prøver jeg å fremkalle bildene som jeg kan tenke meg å ha når jeg blir gammel, men i det siste har det blitt ganske lite av denne sorteringen. Jeg er ofte redd for at noe skal skje med PC-en før jeg rekker å bestille papirutgaver, så nå må jeg snart ta et skippertak.

Det første jeg skannet inn da jeg fikk til skanneren, var babybildene mine og bilder fra mine første leveår. Dermed tørket jeg støv av gamle minner som lett blir glemt uten fotoalbum. Det er rart å tenke på at jeg noen gang har vært så liten. Etter snart tjue år er det meste av både meg og omgivelsene forandret. Det eneste som fremdeles er som før, er de enorme bollekinnene som gjør at øynene mine forsvinner hver gang jeg smiler.