Siden barneskolen har jeg vært like avhengig av leppepomade som jeg er av oksygen. To timer uten fuktighet gjør at jeg blir både gretten og ukonsentrert. Det hele begynte i tredjeklasse da jeg syntes det var “tøft” med en Lypsyl i bukselomma. Jeg brukte den i tide og utide, og trodde selv at jeg brukte leppestift slik de voksne gjorde. Etter en stund pakket jeg bort den fargeløse fettstiften, men da skjønte jeg straks at det hadde gått for lang tid. Leppene mine ble tørrere enn Sahara uten fuktighetstilførsel, og jeg ble etter hvert klar over at jeg hadde vært veldig dum som i det hele tatt hadde begynt med denne uvanen. På videregående hendte det at lipgloss og leppepomade ble glemt igjen hjemme, og på disse dagene var jeg villig til å skulke timer for å dra ned på butikken og kjøpe noe som kunne lindre de sprukne leppene. Så ille var det, og så ille er det fremdeles. Jeg har flere ganger prøvd å slutte, men det har vist seg å være minst like hardt som å slutte med både sigaretter og narkotika. Av og til innbiller jeg meg faktisk at jeg har det vanskeligere enn skorsteinsrøykerne.


Jeg har prøvd det meste.