I dag sov jeg så lenge jeg ville, og jeg bestemte selv når jeg ville krype ut av den varme senga. Etter en behagelig natts søvn sto jeg opp og fant huset forlatt. Jeg var alene. På kjøkkenbordet ventet posten, og der fant jeg både brev og “Det Nye” adressert til meg. I skapet sto knekkebrød og ventet. Pakken var nesten tom, men inneholdt akkurat nok frokost til én person. Melka var isende kald, og agurken akkurat passe saftig. I det ferske bladet las jeg bare de artiklene jeg ville lese, og resten hoppet jeg elegant over. Utenfor hørte jeg barna fra barnehagen gå tur, og litt lenger borte kunne jeg så vidt høre lyden av en flokk ender som ble matet på kaia.

Dagen virket helt normal på alle måter, men likevel kunne jeg ikke la være å tenke på at noe var annerledes akkurat i dag. Jeg kunne ikke sette fingeren på hva dette “annerledes” var, og fortsatte å lese om totalt unyttige ting. Midt i teksten om de rare menneskene i Hollywood som behandler hundene sine som barn, slo det meg; dette må være en perfekt dag! Jeg har ikke forsovet meg, jeg har ikke brent meg på krølltanga, jeg har ikke mistet knekkebrødet på gulvet og jeg har ikke kommet for sent til skolen. Alt har gått knirkefritt!