I dag, som alle andre dager, sleit jeg utrolig med å stå opp. Det fristet ikke å forlate den varme senga for å dra på jobb, men jeg kom meg omsider på beina likevel. Jeg er av typen som alltid synes synd i meg selv når jeg må noe jeg ikke har kjempelyst til. I dag hadde jeg for eksempel mye mer lyst til å dra på shopping istedenfor å stå på senteret og slå inn klær til andre som handler. Enda verre er det de dagene jeg må grytidlig opp for å dra på forelesninger. Da innbiller jeg meg selv at jeg har verdens verste liv, og at ingen andre i hele verden er like trøtt og kald som det jeg er. Etter maks fem minutter har dette gått over, men i ny og ne kan jeg gå rundt og være gretten i over en time. Heldigvis har jeg et noe som gjør meg blid igjen når jeg er på mitt verste.

Sammen med julegaven fra bestevenninnen min lå det i år (eller; i fjor heter det vel) en liten boks full av lapper. På lappene har venninnen min skrevet ned koselige setninger som skal minne meg om hvor bra jeg egentlig har det, hvor flink jeg er eller hvor glad hun er i meg. En slik lapp kan redde en dårlig dag på null komma niks, så boksen er en av de beste julegavene jeg har fått. I dag tidlig trakk jeg en blå lapp, og på den stod det; “Hvis jeg måtte velge noen som skulle føre meg over Nordpolen, hadde jeg valt deg. Selv om du ikke kan gå på ski”.

Så jeg synes at alle som har en humørsyk bestevenninne / kjæreste skal bruke ti minutter på en slik hjemmelaget lappeboks. Dere aner ikke hvor mye den kommer til å glede vedkommende på dårlige dager!

Jeg er en kløne uten like, og dette fører til at det ikke går en eneste dag uten at jeg skader meg på en eller annen måte. Barn i førskolealder blir ofte mer klønete når de blir 7-8 år. Ungene vokser og klarer ikke koordinere bevegelsene fordi både armer og bein plutselig blir lengre. I mitt tilfelle tror jeg ikke denne perioden er over. Jeg sparker alt som befinner seg under knehøyde og slår hodet på steder jeg ikke visste skallen kunne komme til. Setter du meg i tillegg i en stressa situasjon, ligner jeg en klovn som løper på vegger med vilje.

I dag var jeg på vei mot rommet mitt, men plutselig hørte jeg ytterdøra som åpnet seg. Jeg snudde på hodet for å se hvem som kom, men glemte dessverre at jeg allerede hadde min egen dør å tenke på. Jeg hadde begynt å åpne døra til rommet mitt, og stoppet ikke idet jeg bestemte meg for å se hvem som kom for å besøke oss. Dette resulterte i at tinningen min fikk et relativt ufrivillig (og hardt) møte med døra til soverommet. Som vanlig gjorde det grusomt vondt, men jeg begynte verken å gråte eller rope av den grunn. Jeg mangler som sagt genet som beskytter folk mot ufrivillig selvskading, så derfor har jeg underveis utviklet en slags immunitet mot å hyle for skader jeg selv har skyld i. (Men dere har lov til å synes synd i meg likevel, altså).

 
Jeg har tatt i bruk Photoshop for å vise dere hvordan jeg sannsynligvis ser ut om en uke.

Dette har vært en utrolig lang dag! Jeg begynte på skolen ganske seint, så jeg var på jobb i noen timer først. Derfor føles det ut som om klokka er minst 20.00, enda den så vidt har passert 18.00. Jeg elsker slike dager!

Som jeg skrev til dere i går, har jeg flere ganger sagt til meg selv at “denne gangen har jeg klart å finne den perfekte jeansen”. Vel, i dag gjorde jeg det på nytt, men denne gangen visste jeg at jeg egentlig tok litt feil. Nesten alt er perfekt med denne buksa, men selvfølgelig er den noen millimeter kortere enn jeg skulle ønske. I dette tilfellet bestemte jeg meg for å overse den lille bagatellen, for jeg er stupforelsket i resten. Jeansen skal bli kjempefin kombinert med en enkel tee, høye sandaler og solbrun hud. Vår, takk.

 
Never Denim (Bik Bok).

Jeg har en uvane som gjør at jeg kjøper alt jeg finner av en trend når jeg først begynner å like den. Dette gjør at garderobeskapet etter hvert blir fullt av klær som ligner så mye på hverandre at bare jeg ser forskjell på dem. Her har jeg samlet tre ting som skapet mitt oversvømmes av, men som jeg likevel elsker over alt på jord.

Skjorter. Jeg har så mange skjorter at jeg ikke har nok hengere i skapet. Jeg prøvde å telle dem en dag, men måtte til slutt gi opp. Ettersom jeg har langt under en tredjedel av så mange hengere som jeg trenger, henger skjortene lag-på-lag. Dette gjør at jeg ikke har peiling på hva som henger innerst, og at jeg som regel ender opp med å ta de ytterste når jeg står og fryser tidlig om morgenen. jeg har lange skjorter, korte skjorter, rutete skjorter, fargerike skjorter, herreskjorter, skjorter med knapper og skjorter uten knapper. Jeg bør virkelig ikke kjøpe en eneste skjorte til før jeg har funnet ut hva jeg skal gjøre med plaggene jeg allerede har.

Leopard. Dette er en ting som lett kan bli blodharry, men likevel elsker jeg leopardprint i små mengder av gangen. Jeg sitter nå med en hel butikkavdeling full av ting med dyremønster. Sko, topper, vesker, kardigans og skjerf er det jeg har mest av, men også den bærbare PC-en min har blitt forvandlet til et lite kattedyr. En dag skal jeg ta bilde av meg selv mens jeg har på meg alt jeg eier av leopardprint. Jeg synes det er helt forferdelig med mye leopard på én gang, så kanskje bildene får meg til å innse hvor stor samlingen min egentlig er.

Jeans. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stått i prøverommet og tenkt; “Jess, denne gangen har jeg klart det. Nå har jeg funnet den perfekte jeansen!” Hver gang har jeg tatt like mye feil. For meg virker det omtrent umulig å finne en bukse som har den perfekte vasken, de perfekte lommene og den perfekte lengden. Jeg er fullt klar over at jeg er kresen, men det mener jeg man skal være når man kjøper jeans. Men si meg; hvorfor har jeg da jeans som bare er brukt én eller to ganger? Jeg har bukser nok til å overleve et helt liv, men likevel bruker jeg bare to-tre av dem. Jeg begynner å skjønne at jeg aldri kommer til å lære kunsten å shoppe jeans.

Fjorårets sommerbilder har underholdt meg mer enn én gang denne vinteren, og hver gang lengter jeg like mye tilbake til dagene med kjempehøy temperatur. Jeg blir delvis deprimert av å se den brune huden og de lette klærne, men likevel fortsetter jeg å stirre meg gjennom bildemappe etter bildemappe på mørke kvelder i midten av januar. Bildene får meg til å savne sol, venner og grilling, og det gjør at jeg blir enda sintere på gradestokken utenfor. Hvorfor er det slik? Hvorfor skal været ha så utrolig mye å si på humøret til oss nordmenn?

I dag har jeg fått nok av både brunkrem, rouge og svære perleøredobber, og jeg føler meg også temmelig mettet på rosa klær og store tyggisklyser. Mandagen har nemlig bestått av et skoleprosjekt hvor oppgaven er å produsere film. Jeg har levd meg inn i rollen som fjortis av verste sort, og har dermed tettet de fleste porene i ansiktet med en bøtte foundation i fem nyanser mørkere enn fargen jeg bruker til vanlig. Leppene mine er fremdeles fulle av rosa lipgloss, og håret har jeg så vidt fått glattet ut igjen etter en tupering som tok over en halvtime å utføre. Jeg skjønner faktisk ikke hvordan disse jentene klarer å holde håret så enormt høyt en hel dag. Lokkene mine falt ned hele tiden, så børste og hårspray måtte brukes hvert femte minutt. Jeg beundrer fjortisene som gidder dette hver eneste morgen. Det er ikke er bare, bare å være berte, det ser jeg nå.

Jeg var mye brunere enn hva bildene tilsier, og håret var omtrent dobbelt så stort på sitt verste.

Jeg har bestilt meg nye sko for å komme over høydeskrekken.

Her en dag klarte jeg å fikse den gamle skanneren vår som har ligget årevis uten å bli brukt. Endelig kan jeg digitalisere gamle bilder fra årene før digitalkameraet. Nåtidens kameraer er jo mye bedre enn de man brukte tidligere (bare tenk hvor slitsomt bloggingen hadde vært med analoge kameraer), men jeg skal innrømme at jeg savner litt de koselige papirbildene vi hadde før. Folk flest fremkaller jo bilder i dag også, men det blir likevel gjort sjeldnere nå som man kan se bildene på en skjerm. Selv prøver jeg å fremkalle bildene som jeg kan tenke meg å ha når jeg blir gammel, men i det siste har det blitt ganske lite av denne sorteringen. Jeg er ofte redd for at noe skal skje med PC-en før jeg rekker å bestille papirutgaver, så nå må jeg snart ta et skippertak.

Det første jeg skannet inn da jeg fikk til skanneren, var babybildene mine og bilder fra mine første leveår. Dermed tørket jeg støv av gamle minner som lett blir glemt uten fotoalbum. Det er rart å tenke på at jeg noen gang har vært så liten. Etter snart tjue år er det meste av både meg og omgivelsene forandret. Det eneste som fremdeles er som før, er de enorme bollekinnene som gjør at øynene mine forsvinner hver gang jeg smiler.

Før gikk jeg i høye hæler så ofte jeg fikk anledning til det, men i løpet av det siste året har jeg bare brukt hæler når antrekket har skreket etter å bli kombinert med stiletter. Jeg vet ikke hva som skjedde, men plutselig begynte jeg å føle meg utrolig ukomfortabel “oppe blant skyene”. Jeg har jo alltid fått kommentarer som “Oi, nå ble du høy!” og “Jøss, er det ikke lite oksygen der oppe?”, men jeg har aldri brydd meg noe særlig om det. Jeg har sagt til meg selv at jeg tross alt ikke er høyere enn “usle” 176 cm på strømpelesten. Men nå har det altså skjedd noe som gjør at jeg ikke tør å bruke hæler. Jeg vet ikke hva, jeg vet bare at jeg ikke liker det lenger.

Kanskje har jeg faktisk begynt å bry meg om det jeg har hørt alle disse årene? Kanskje har kommentarene gjort at kompleksene kom snikende inn på meg uten at jeg merket det? Egentlig skjønner jeg ikke problemet! Jeg vet jo om mange jenter som er høyere enn meg, og som likevel ikke ser ut som Eiffeltårnet med høye hæler! Hvorfor sier da alle at jeg blir så fryktelig høy? Er det kroppsfasongen min som gjør at jeg ser høyere ut enn jeg er? Er det fordi jeg er så tynn at jeg ser ekstra lang ut, eller er det bare det at folk liker å komme med spydige bemerkninger? Uansett; jeg skulle ønske jeg ikke brydde meg om det. Eller at alle andre sluttet å bry seg.

Før hadde jeg ikke nølt et sekund. Nå kunne jeg drept for å bruke disse skoene uten komplekser.

Denne uka begynte jeg å glede meg til helga allerede på mandag, og nå som fredagen endelig har kommet, ser jeg frem til en usedvanlig fredelig kveld. Jeg er en person som trenger minst én kveld i uka hvor jeg er helt alene, uten noen andre enn meg selv å tenke på. En kveld hvor jeg ikke bryr meg om trøtthet neste morgen, jobb og kjedelige skoletimer. De neste timene skal bli en slik kveld, så jeg skal lage meg både god mat og frisk smoothie. I tillegg skal jeg ikke legge meg til å sove før jeg har sett minst fire timer på TV. Nå tenker jeg dere ble misunnelige, nå. Da blir dere nok enda mer misunnelige når dere ser hvor fin jeg er med ansiktsmaske.

Mange har sikkert fått med seg at matlaging ikke står høyest på lista med ting jeg mestrer godt. Jeg kunne derfor tenkt meg litt hjelp fra dere. Kan noen forklare meg hvordan jeg lager enkle matretter som tilberedes uten å brenne ned halve kjøkkenet? Er det for eksempel noen som sitter på en god toast-oppskrift? Jeg begynner å bli lei av bare ost og skinke, skjønner dere. Jeg er villig til å prøve alt, og er ikke kresen.

I dag hadde jeg bare to timer på skolen, så jeg har hatt en utrolig avslappet og rolig ettermiddag. En stund etter siste time hadde jeg avtalt å møte en venninne på en kinarestaurant, og det førte til at jeg hadde litt tid å slå i hjel da jeg var ferdig på skolen. Jeg gjorde som jeg alltid gjør når jeg venter på noe; jeg dro på kjøpesenteret. Jeg stakk som vanlig innom jobb, og der fant jeg to kollegaer i full sving med å gjøre siste finpuss på den nye denim-veggen. I dag, 22. januar, lanserte Bik Bok Never Denim, en helt ny jeans-kolleksjon for våren 2009. Jeg er mildt sagt forelsket i hvert eneste plagg, og føler at jeg bare må dele litt av entusiasmen min med dere!

Kolleksjonen består av to hoveddeler; White Label og Black Label. White Label inneholder tøffe hverdagsjeans og finnes i Bik Bok - butikker over hele landet. Buksene har hull, blonder, bøter og oppbretter, og er laget i både baggy og skinny varianter (på bildet nedenfor har jeg på meg Parkside, en baggy modell). Black Label er mer “edgy” og eksklusiv, og er ment for jenter som virkelig tør å skille seg ut i mengden. Black Label selges derfor bare i utvalgte butikker. Her finner dere også skjorte, skjørt, kjole, jakke, catsuit og vest i forskjellige vasker.

Prisene på Never Denim varierer fra modell til modell, men jeans ligger på mellom 499,- og 699,- kr. Jeg er kjempeglad for at vi endelig har fått inn nye varer for vårsesongen, og er sikker på at Never Denim kommer til å bli godt mottatt av kundene. Det er i hvert fall en stor fare for at jeg kommer til å ruinere meg på jeans!

Siden barneskolen har jeg vært like avhengig av leppepomade som jeg er av oksygen. To timer uten fuktighet gjør at jeg blir både gretten og ukonsentrert. Det hele begynte i tredjeklasse da jeg syntes det var “tøft” med en Lypsyl i bukselomma. Jeg brukte den i tide og utide, og trodde selv at jeg brukte leppestift slik de voksne gjorde. Etter en stund pakket jeg bort den fargeløse fettstiften, men da skjønte jeg straks at det hadde gått for lang tid. Leppene mine ble tørrere enn Sahara uten fuktighetstilførsel, og jeg ble etter hvert klar over at jeg hadde vært veldig dum som i det hele tatt hadde begynt med denne uvanen. På videregående hendte det at lipgloss og leppepomade ble glemt igjen hjemme, og på disse dagene var jeg villig til å skulke timer for å dra ned på butikken og kjøpe noe som kunne lindre de sprukne leppene. Så ille var det, og så ille er det fremdeles. Jeg har flere ganger prøvd å slutte, men det har vist seg å være minst like hardt som å slutte med både sigaretter og narkotika. Av og til innbiller jeg meg faktisk at jeg har det vanskeligere enn skorsteinsrøykerne.

Jeg har prøvd det meste.

Jeg har begynt på minst fem innlegg siden jeg kom hjem for en stund siden, men hver gang har alt blitt surrete og rart. Jeg gir herved opp, og innser at jeg er for trøtt til å formulere setninger i kveld. God natt, alle sammen!

 
 
Litt av rommet mitt.

I over tre år har jeg holdt orden på livet mitt ved hjelp av en liten avtalebok. Det siste halvåret har jeg stolt på mitt eget hode istedenfor, og en stund trodde jeg at klarte meg uten den lille sekretæren. Livet mitt er jo tross alt ikke så hektisk, tenkte jeg. Men nei, jeg klarer ikke holde styr på alt uten å notere det ned. I det siste har jeg nemlig glemt både avtaler og skoletimer, og igjen har jeg innsett at jeg må begynne å skrive ned hva jeg skal gjøre hver dag. Jeg har endelig forstått at det finnes gullfisker med bedre hukommelse enn meg. Etter en liten skriveøkt sitter jeg nå med en følelse av å ha orden på livet mitt, en følelse jeg ikke har hatt på lenge. Boka forteller meg når jeg skal på skolen, når jeg har fri, hvilke dager jeg skal jobbe og når jeg har hyggelige venninneavtaler. Jeg hadde glemt hvor enkelt det var å holde styr på alt sammen! Jeg har fått en ny venn.

Uten sminke og med turban på hodet. Hurra.

1. Selv om mange mener at blazeren har hatt sin storhetstid, vil jeg ikke pakke den bort helt enda. Etter min mening er dette et klassisk plagg som kan brukes til det meste, og selv har jeg både korte og lange versjoner av jakken. Den korte blazeren nedenfor er en av favorittene, og blir brukt til både hverdags og fest. Blazeren blir kombinert med alt fra enkle jeans til fargerike feskjoler, og er derfor et av mine viktigste baseplagg.

2. Jeg har med tiden blitt avhengig av å ha på meg klokke til enhver tid. I mitt tilfelle er klokka gullfarget med en “Casio”-logo over klokkeslettet. Jeg kjøpte armbåndsuret på eBay i fjor sommer, og har brukt det nesten hver dag siden postmannen leverte det til meg. Casio og jeg har blitt gode venner, og det skal vi være lenge.

3. Jeg har brukt slike sko i flere år, og kjøpte mitt første par lenge før de ble allemannseie i Norge. Akkurat nå har mitt tredje par tøysko vinterferie, men de blir nok pakket frem igjen om få måneder. Ettersom jeg er helt forelsket i denne modellen, har jeg til og med kjøpt et fjerde par som har ligget i skapet og ventet på at de gamle skal bli utslitt. Til min store forskrekkelse merket jeg i dag at disse har forskjellige størrelser! Venstre sko er i str. 40, mens høyre er 39! Er det mulig å være så fjern?! Det verste er at butikken jeg kjøpte dem på er nedlagt (pluss at skoene sannsynligvis ikke produseres mer), og det betyr at jeg må på jakt etter et nytt merke.

Trykk på bildet for å høre meg bable.

Jeg startet dagen med å rydde litt i skosamlingen min, og endte som vanlig opp med å finne både to og tre par som jeg hadde glemt at jeg hadde. Jeg fant også sko som ikke har blitt mye brukt, så jeg bestemte meg for å selge noen av dem når jeg først var i gang med å rydde. I første omgang har jeg plukket ut to par skoletter som gjerne vil ha nye eiere. De øverste er fra H&M og er aldri brukt (str. 40), mens skoene på det andre bildet er fra Eurosko/I.C.U. Disse har jeg brukt tre-fire ganger (str. 39). Jeg har ikke satt noen minstepris, men lar høyeste bud vinne (porto kommer i tillegg). Send av gårde en mail hvis du kunne tenke deg å kjøpe et av parene.

kriis.blogg@gmail.com

Jeg har noe jeg vil be dere om, kall det gjerne en oppfordring. Det er ikke mye forlangt, men kan likevel bety utrolig mye for den det gjelder. I dag rammet dette meg, og jeg kom for sent til en viktig avtale på grunn av hendingen. Jeg får sannsynligvis ikke mye utbytte av å skrive dette, ettersom de som leser bloggen min bor andre steder i landet. Jeg håper bare at jeg kan hjelpe andre slitne butikkmedarbeidere ved å be leserne mine om denne minimale tjenesten. For ønsket mitt gjelder altså de som jobber i butikk. Jeg elsker jobben min, men av og til, slik som i dag, får jeg problemer med å holde på smilet. Aller helst vil jeg slå hodet i veggen.

Klokka har passert stengetid, jeg slår av musikken og finner frem nøklene. Stativene blir rullet inn, og porten rulles halvveis ned. De tolv kundene ser på meg og lar deretter blikket gli over den sølvgrå porten. Så snur de seg tilbake til klærne. Jeg er alltid hyggelig, og er ikke av typen som sier til kundene at butikken er stengt. Jeg mener strengt tatt at det er unødvendig å fortelle voksne kvinner at det er på tide å dra hjem. Jeg sikter til kundene som kommer inn i butikken to minutter før stengetid bare for å “titte”. De kan gjerne titte i fem små minutter, men jeg mener at ekspeditørene må få reagere når tittingen varer i over en halvtime, og avsluttes med at vedkommende ikke kjøper noe i det hele tatt. Tenk på at du stjeler fritiden til en ukjent person når du gjør slike ting. Det kan da ikke være så vanskelig å sette seg inn i rollen til den ansatte som er sliten etter en lang arbeidsdag, og som helst vil hjem og slappe av? Det kan da ikke være så vanskelig å komme et kvarter før når du på forhånd vet at senteret stenger samme klokkeslett hver dag? Jeg ber dere om å ta litt hensyn til de som ikke vil jobbe overtid på grunn av at noen kunder tror de har spesielle rettigheter. Det er faktisk stengt.

I går satt mamma og bladde i et ukeblad, men plutselig stoppet hun opp og begynte å stirre på et bilde av en modell på ca. fire og en halv meter. Hun rettet bladet mot meg og sa at jakka til modellen var prikk lik den varme pelsen jeg kjøpte for en stund siden. Det tok meg et par sekunder før jeg forstod hvilken jakke hun mente, men omsider kom jeg på den svarte pelsen min. Jeg hadde fullstendig glemt at jeg hadde en slik jakke og sa til mamma at jeg ikke hadde sett den på kjempelenge. Hun visste vel ikke tilfeldigvis hvor den var, spurte jeg henne mistenksomt. Å jo da, det visste hun selvfølgelig. “Den har jeg jo vasket og pakket ned sammen med de gamle klærne du ikke bruker lenger”. Så stakk hun nesa i bladet igjen og latet som ingenting.

Det tok ikke lang tid før jeg sto på hodet i kassa med “gamle” klær.

Nå er klokka snart halv tolv, og jeg kom nettopp hjem etter en laang dag fylt av både det ene og det andre. Først var jeg på skolen, så spiste jeg lunsj med en venninne og deretter dro jeg til frisøren for å klippe og farge håret. Helt til sist avsluttet jeg dagen på jeanskurs (jobb). Jeg stakk i grunnen bare innom bloggen for å ønske alle sammen en god natt. Selv sitter jeg i pysjen og er klar til å hoppe i loppekassa, og akkurat nå kan jeg så vidt høre at Jon Blund kommer snikende inn døra. Vi blogges i morgen ettermiddag / kveld!

Jeg prøvde baggy jeans for første gang i mitt liv.

Nå har jeg nettopp fortært to porsjoner kylling, ris, salat og potetgull(!) med paprikasmak. Jeg har spist kylling med potetchips helt siden barndommen og ser på de sprø flakene som en erstatning for pommes frites. De er mye lettere å tilberede, og smaker dessuten minst like godt. Problemet her hjemme er at vi ikke kan bli enige om hvilket merke vi skal kjøpe. Dette er jo bare en bagatell, men hver gang oppstår det diskusjoner når kylling står på menyen. Familien skal absolutt ha potetgull fra Maarud, men selv kan jeg ikke forstå hva de ser i dette søppelet. Av og til lurer jeg faktisk på om de kjøper Maarud bare for å gjøre meg sint. Alle vet jo at det er Kims potetgull som smaker best! Chipsen har mer smak og er i tillegg mye sprøere! Si at jeg har rett.

I dag sov jeg så lenge jeg ville, og jeg bestemte selv når jeg ville krype ut av den varme senga. Etter en behagelig natts søvn sto jeg opp og fant huset forlatt. Jeg var alene. På kjøkkenbordet ventet posten, og der fant jeg både brev og “Det Nye” adressert til meg. I skapet sto knekkebrød og ventet. Pakken var nesten tom, men inneholdt akkurat nok frokost til én person. Melka var isende kald, og agurken akkurat passe saftig. I det ferske bladet las jeg bare de artiklene jeg ville lese, og resten hoppet jeg elegant over. Utenfor hørte jeg barna fra barnehagen gå tur, og litt lenger borte kunne jeg så vidt høre lyden av en flokk ender som ble matet på kaia.

Dagen virket helt normal på alle måter, men likevel kunne jeg ikke la være å tenke på at noe var annerledes akkurat i dag. Jeg kunne ikke sette fingeren på hva dette “annerledes” var, og fortsatte å lese om totalt unyttige ting. Midt i teksten om de rare menneskene i Hollywood som behandler hundene sine som barn, slo det meg; dette må være en perfekt dag! Jeg har ikke forsovet meg, jeg har ikke brent meg på krølltanga, jeg har ikke mistet knekkebrødet på gulvet og jeg har ikke kommet for sent til skolen. Alt har gått knirkefritt!

I hele mitt liv som telefonbruker har jeg sverget til Nokia, og dette merket har jeg vært fornøyd med. Jeg fikk ny telefon i julegave, og denne gangen bestemte jeg meg for å prøve Sony Ericsson. Allerede på juleaften fikk jeg lyst til å rive meg i håret og kaste mobilen i veggen. Det er ikke det at det er noe galt med selve mobilen, nei, jeg må nok bare innse at problemet ligger hos meg denne gangen. Jeg har hatt Nokia altfor lenge.

Det går ikke an å forstå noe som helst! Nye taster, nye funksjoner, ny meny og nytt oppsett. I tillegg tar det ti minutter å skrive en melding på tre linjer fordi ordboken er helt annerledes enn ordboken jeg brukte på Nokia. Jeg skal ærlig innrømme at systemet til Sony Ericsson virker mye bedre enn Nokia sitt i utgangspunktet, men for meg er det praktisk talt umulig å lære seg alt som er annerledes. Nå har jeg hatt telefonen en god stund, og jeg har hele tiden sagt til meg selv at jeg kommer til å venne meg til alt sammen. Men nå kommer tvilen krypende. Jeg tror rett og slett ikke at fingrene mine klarer å forandre seg. Etter snart en måned trykker jeg fremdeles på av-knappen når jeg skal skru på lyden. Utrolig synd at jeg skal være så dum, for mobilen er egentlig veldig god.

Og si meg; hva prøver mobilen å fortelle meg når skjermen viser en “H” oppe i venstre hjørne?

I dag har jeg kastet bort nesten hele dagen til totalt unødvendige ting. Jeg tilbrakte for eksempel tre timer på skolebiblioteket for å gjøre en skoleoppgave sammen med tre klassevenninner. Vi fikk ikke til å åpne dokumentet med oppgaven, så vi satte oss heller ned for å prate i stedet. I og for seg var jo dette både koselig og sosialt, men særlig effektivt kan vi neppe kalle det. Før dette dro jeg en tur på senteret for å slå i hjel litt tid, og der gjorde jeg ikke annet enn å bruke penger. Jeg endte opp med de tre plaggene nedenfor. Snart kan jeg vel slutte å skrive hvor klærne er fra, ettersom nesten alt jeg kjøper er fra jobben (Bik Bok).

  
1. helsetrøye-lignende singlet 2. kort skjorte 3. singlet med studs.

Er det forresten noen som har lagt merke til noe nytt med skjorter, gensere og topper denne våren? Det blir nemlig mer og mer vanlig med kortere overdeler. I flere år har vi gått med kardigans og t-skjorter som nesten når oss til knærne, men jeg ser at denne trenden holder på å snu. Selv er jeg ikke så veldig komfortabel med plagg som ikke går nedom hoftene, men jeg går ut i fra at dette bare er en vanesak. Jeg må jo bare le når jeg tenker tilbake til perioden da vi måtte venne oss til smale jeans istedenfor vide slengbukser. Det var jo bare “gamle damer” som brukte smale bukser på den tiden! Den rosa skjorten ovenfor er ganske kort i forhold til mange andre, og med denne skal jeg prøve å venne meg til litt kortere overdeler enn de jeg har brukt hittil.

Jeg holdt mildt sagt på å blåse av veien da jeg var ute tidligere i dag. Været har ikke blitt noe bedre utover dagen, og i skrivende stund hører jeg nesten ikke mine egne tanker på grunn av stormen som uler utenfor glassrutene. Jeg kan ikke si at jeg gleder meg til natten som kommer, for med fire store vinduer på rommet mitt er det praktisk talt umulig å sove når været er slik. At snørasene lager rabalder i de høye fjellene kommer heller ikke til å hjelpe på nattesøvnen. Det er slike netter man skal være takknemlig for at man har en liten, firkantet skoeske med logoen til Sex And The City på lokket. Takk og pris for at det ikke er skoledag i morgen!