Jeg er et relativt vennlig vesen, men noen mennesker kan gjøre meg fly forbanna på få sekunder. Jeg har en uvane som er utrolig slitsom å ha, men som jeg likevel må lære meg å leve med. Mitt store problem er at jeg irriterer meg. Dette er kanskje ikke så spesielt i seg selv, men for meg er det ekstra ille. Jeg irriterer meg over alt; campingbiler som kjører i 50 km/t, lepper som nynner ukontrollert fra morgen til kveld og føtter som går saktere enn snegler dyppet i sirup. Sistnevnte er noe jeg irriterer meg over flere ganger om dagen. Hver dag.

Om du er på vei til jobb eller skole, om du skal opp den altfor lange rulletrappa eller gå i korridoren som er litt for smal; uansett hvor du måtte befinne deg, møter du menneskene som lever i slow-motion. De som åpenbart har samlet all verdens tid i jakkelommene, og som ikke tenker ett sekund på at det faktisk finnes de som har en avtale eller en skoletime å rekke. De vet at du går bak dem, men de gidder ikke å snu seg for å se hva du vil. Nei, for de forstår tydeligvis ikke hva du vil. Du kan gjerne tråkke på både sko og hæler uten å få respons tilbake, og du får sannsynligvis ingen reaksjon når du prøver å si; “Unnskyld? Unnskyld, du? Kan jeg få komme forbi? Du, hallo?”. Alt tyder nemlig på at sirupfolka er like døve som de er treige.

 

Det kan hende at dette virker fullstendig ukjent for deg. Det er godt mulig at du aldri har irritert deg over mennesker som går så sakte at du får lyst til å legge deg ned på asfalten og sove. Kanskje har du ikke en gang tenkt over at det finnes folk som nærmest aker seg bortover gulvet som snegler i sirup. Da har jeg bare én ting å fortelle deg; teksten ovenfor handler om DEG. Få opp farten, eller slipp meg forbi!