Jeg ser ut vinduet. Regnet hamrer på ruten, og i et par sekunder blir jeg bekymret for at alt vannet skal trenge igjennom glasset og treffe meg i trynet. Snøen har kommet langt ned allerede, og om to uker forsvinner sola bak fjellet for godt. Der ligger den i dvale frem til midten februar, og i mellomtiden kommer jeg til å lide meg gjennom årets lange vinterdepresjon som sakte sniker seg innpå meg hver høst. Det er ikke lenge siden jeg kunne gå barbeint fra morgen til kveld. Plutselig, akkurat som om noen vridde om en bryter, kom kulden. Det er på denne tiden jeg begynner å savne sommeren så mye at jeg får vondt bare av å tenke på noe så uskyldig som varme grillpølser. Jeg savner sola, badelivet, turistene, grillingen, de varme kveldene og de gode vennene. Aller mest savner jeg kanskje huden som automatisk blir så brun at alle spør om jeg har vært i utlandet. Nå er kroppen like bleik som resten av Norges befolkning. Jeg kjenner at jeg blir deprimert bare av å skrive dette innlegget, men jeg regner med at jeg ikke er den eneste som har det sånn. Blir noen med på harrytur til Syden?

 
Bilder fra sommeren 2007.