Jeg har nettopp kommet hjem fra et motivasjonskurs for butikkansatte, og jeg sitter igjen med en liten aha-opplevelse. Mannen som ledet møtet fortalte at det finnes to typer mennesker; de som faktisk lever og godtar livet slik som det er, og de som bare eksisterer for å vente på at livet skal begynne. Jeg lo så tårene trillet da han beskrev mennesketypene, for jeg kjente meg utrolig godt igjen i det han sa. La meg prøve å forklare så godt jeg kan:

Tenk over hvor mye tid du bruker på skole og jobb, og hvor mye disse to tingene egentlig betyr for deg. Likevel går du og teller ned til helgen hver bidige dag. “Nå er det fem dager til jeg har fri, nå er det fire dager…” Når helgen så kommer, begynner du å tenke på at den snart er over; “Huff, nå er det bare to dager igjen til mandag”. Når du endelig har ferie, blir mye av den ødelagt fordi du tenker på at den ikke varer evig. Slik fortsetter det. Hver dag. År etter år. Når skal du begynne å leve, egentlig? Hvorfor ikke gjøre det beste ut av det du har i stedet for å vente på noe som aldri kommer? Jeg må absolutt prøve å forandre meg.

Men nok om det. Nå skal jeg legge meg, og i morgen er jeg klar for en ny og glad arbeidsdag. Vet dere hvorfor jeg ser så lyst på det? Fordi det endelig er helg i morgen!