Kristina var fast bestemt på å fange tyven som hadde stjålet påskegodteriet hennes, og hun gikk hardt ut i media for å finne svaret på gåten. Den fantastiske piken fikk flere tilbakemeldinger, og det var mange som trodde at synderen var en i familien til offeret. Argumenter mot foreldrene haglet inn, men svært få av dem holdt mål. Flere av vennene til Kristina hadde hørt om det forferdelige som hadde hendt, og de ville mer enn gjerne hjelpe den stakkars jenta. Etter grundig gjennomgang av både bevismateriale og tips fra publikum, begynte vennene til offeret å nærme seg løsningen. Sannheten var hard, men de ble enige om at Kristina var sterk nok til å takle påkjenningen. De dro avsted for å finne henne, og gjorde seg klare til å slippe bomben.

Da vennene var fremme, virket det som ingen var hjemme. Forsiktig åpnet de døren, og stille gikk de inn. Kristina var ikke på rommet sitt, og heller ikke i stua. Da de nærmet seg kjøkkendøra, hørte de noe. Tyven var på kjøkkenet! Vennene ble hvite av skrekk, og vurderte noen sekunder å forlate åstedet. Likevel ble de enige om å fullføre oppdraget, og å konfrontere tyven med det han hadde gjort. De rev opp døra til kjøkkenet, og fikk se akkurat det de hadde ventet. Der sto påsketyven, og hun var i full gang med sitt andre innbrudd. Denne gangen var det egget til lillesøsteren i familien som fikk gjennomgå. Over kjøkkenbenken sto Kristina med munnen full av både sjokolade, sure føtter og røde munner. Noen få ferskenbiter hadde hun latt ligge igjen. Hun var ikke så glad i dem, nemlig.