Det er en del som prøver å legge meg til på Facebook, spesielt etter at jeg sluttet å blogge. Det er bare gøy at dere fremdeles vil følge med på hva jeg gjør, men jeg godtar dessverre ikke venneforespørsel fra lesere. For meg er Facebook ment for venner og bekjente. Derfor har jeg nå skaffet meg Twitter, og her kan dere mer enn gjerne legge meg til. Så mister dere meg ikke fullstendig! Jeg heter kriistinakh. (www.twitter.com/kriistinakh)

Okei, nå skal dere høre. På en eller annet måte klarte jeg å miste laderen til kameraet, og dette betydde at jeg ikke hadde et fungerende kamera. Jeg fant også ut at det gamle kompaktkameraet mitt hadde dødd, så det var heller ikke stor hjelp i det. Det er jo ikke noe problem å skaffe seg ny lader, og heller ikke nytt kamera. Dette er altså ingen god nok unnskyldning for å la være å blogge i flere uker. Jeg utsatte kamerakjøpet et par dager, og etter hvert merket jeg at jeg egentlig hadde det ganske godt uten bloggen… selv om jeg akkurat hadde kommet tilbake etter en liten pause. Så derfor har jeg bestemt meg for å la være å blogge. Jeg skal ikke si at jeg aldri kommer tilbake, for da er det godt mulig jeg lyver. Jeg har blogget i mange år, så blogging er en del av meg. Men akkurat nå synes jeg det er best å la bloggen ligge. Jeg håper at dere respekterer dette valget.

Nå har det gått nøyaktig to uker siden sist jeg blogget, og disse dagene har egentlig vært utrolig avslappende. I en periode hadde jeg problemer med både tiden og fantasien, så det var deilig å ha noen dager uten PC, uten mail og uten blogg. Eller; jeg skal innrømme at jeg har vært innom innboksen min et par ganger. Der har jeg funnet koselige e-poster med oppmuntrende ord, og disse tilbakemeldingene har nok kortet ned bloggtørken min. Hadde det ikke vært for dere lesere, hadde jeg sannsynligvis tatt meg fri mye lenger enn to uker. Men i dag kom jeg altså tilbake, så det betyr vel at pausen er over. Først nå merker jeg at jeg har savnet dere litt. Mye.

Jada, jeg er fremdeles like flott å se på.

Jeg har bestemt meg for å ta en liten bloggpause. Jeg vet ikke hvor lenge den kommer til å vare, men den blir sikkert ikke lenger enn en liten uke eller to. Jeg har ganske mye å gjøre akkurat nå, og føler ikke at jeg vier bloggen den oppmerksomheten den fortjener. Derfor mener jeg det er best å ta “fri” noen dager. Vi snakkes. :)

Trykk på bildet.

Morgenen startet ikke særlig bra, for jeg var fremdeles ganske gretten etter gårsdagens dårlige dag. På vei til skolen merket jeg plutselig at asfalten var tørr. Et lite øyeblikk kunne jeg skimte sola bak skyene, og etter en stund var jeg nødt til å stoppe for å finne frem solbrillene. Senere måtte jeg bremse for en jente som ville over gangfeltet ved siden av skolen, og det var først da jeg reagerte. Vanligvis hater jeg fotgjengere, men ikke denne gangen. Ikke i dag. Jeg var allerede sent ute, men likevel klarte jeg ikke hate denne jenta. Hun spaserte fint og rolig over de oppmalte stripene på veien, og på bena hadde hun et par lette ballerinasko! B a l l e r i n a s k o !

Den søte fotgjengeren fortjener blomster på døra og konfekt i posten, for på de få sekundene klarte hun å dra humøret mitt ut av gjørma og opp blant skyene. Deler av vinterdepresjonen forsvant idet jeg festet øynene på de fargerike skoene hennes, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å smile fra øre til øre. Jenta trodde nok at det hadde klikket for meg der jeg satt og gliste, men det får så være. Der og da innså jeg at jeg egentlig ikke har noen god grunn til å være sur. Jeg innså at våren nærmer seg med stormkritt, og at det faktisk finnes de som allerede har funnet frem sommerskoene sine. Tusen takk, ukjente jente! Du gjorde dagen min ti ganger bedre!

 
Flats fra gojane.com

Akkurat nå er alle dager helt like. Jeg merker ikke forskjell på mandag og fredag, og jeg tenker ikke over om det er helg eller hverdag lenger. Hver dag inneholder det samme; jeg våkner og er kjempetrøtt, jeg står opp, drar på skolen, kjapper meg på jobb og kommer hjem sliten og trøtt uten noe særlig motivasjon til å blogge. Jeg har nesten ikke overskudd til noe lenger, og skulle helst hatt muligheten til å sove fra morgen til kveld. Hos meg kommer vinterdepresjonen tidlig i januar måned, men i år har jeg faktisk ikke sett så mye til den. Ikke før nå. Nå kjenner jeg at kroppen har mistet absolutt alt av energi, og at den sliter med å holde seg oppegående en hel dag. Jeg blir sur og grinete for den minste ting, og får lyst til å kjefte på gud-og-hver-mann bare jeg mister en skitten gaffel på gulvet. Det er sikkert kjempemorsomt å bo under samme tak som meg, tror dere ikke?

Men i morgen skal jeg bli positiv og sprudlende igjen. Jeg skal i hvert fall gjøre mitt beste!

På Bik Bok har vi fått inn en superstilig kardigan med oversized fasong. Jeg ble kjempebegeistret da jeg så den, men lykken skulle vise seg å være kortvarig. Extra small var allerede utsolgt, og small ble altfor stort til den spinkle kroppen min. Det samme gjelder den svarte frynsetoppen nedenfor. Jeg så for meg uttallige antrekk da jeg fikk øye på den, men dessverre ble også den for stor til meg. Jeg tenkte uansett at jeg kunne tipse dere om herlighetene. Kanskje er noen av dere så heldige at dere finner en størrelse som passer perfekt?

 
Jakke 499,- og topp 249,-.

Etter å ha bodd i blazere og skinnjakker de siste to årene, har jeg endelig fått sansen for en ny jakketrend. Dongerijakkene har vært omtrent fraværende i motebildet de siste årene, men denne våren kommer de tilbake for fullt. Selv ser jeg for meg jakkene kombinert med lette sommerkjoler og søte gladiatorsandaler. Akkurat nå er jeg på utkikk etter det perfekte eksemplaret, men dette har vist seg å være en vanskeligere jobb enn jeg trodde. Heldigvis har jeg fremdeles litt tid til å lete, for det er jo faktisk en god stund til vi kan bruke så tynne klær. Butikkene har dessuten ikke fått inn alle varene enda, så jeg skal nok finne drømmejakka til slutt.

• På barneskolen var jeg lærernes engel, men ble kjapt forvandlet til liten drittunge da de forlot rommet.
• Jeg har skikkelig tannlegeskrekk, og begynner nesten å gråte hver gang jeg får innkalling i posten.
• Dansebandmusikk er faktisk ikke så ille hvis jeg fortrenger det faktum at det er dansebandmusikk.
• Jeg kan gå en hel dag uten å spise et ordentlig måltid, og kaster deretter i meg to dinosaurer når jeg kommer hjem om kvelden. Da trenger jeg ikke spise skikkelig mat før neste ettermiddag. En dårlig vane.
• Jeg kan til tider være skikkelig morgengretten, og lar ofte trettheten gå utover lillesøsteren min.
• Som liten var jeg skikkelig utspekulert, og gråt i timevis for å få viljen min. Jeg hater slike unger.
• Jeg har virkelig ikke peiling på film. Folk får sjokk når jeg forteller at jeg ikke har sett “Ringenes Herre”.
• Jeg tror at jeg kommer til å bli matforgiftet bare jeg spiser en fårepølse som går ut på dato samme dag.
• Av og til tvinger jeg pappa til å tanke bilen min. Ikke fordi jeg er blakk, men fordi jeg hater bensinlukt.
• Jeg har alle episodene av “Mot i brøstet” på DVD. Det verste er at jeg synes serien er underholdende.

Det er fremdeles noen uker til jeg har fødselsdag, men vennene mine har allerede begynt å lure på hva jeg ønsker meg til “den store dagen”. For meg er det langt ifra noen “stor” dag, så jeg blir lettere irritert når jeg får slike kommentarer servert med et smil og hyggelige blikk. 13. mars blir jeg tjue år, og etter min mening er det ingenting som er fantastisk med å runde denne alderen. Når jeg sier dette til de som fremdeles er tenåringer, argumenterer de med at jeg endelig kan kjøpe sprit på egenhånd. “Jippi, det er jo bare helt fantastisk!”. Jeg verken drikker, liker eller har lyst til å kjøpe sprit alene. Ikke sammen med andre heller, for den saks skyld.

Jeg hater enkelt og greit tanken på at jeg er ferdig med tenårene når mars måned er forbi. Da skal jeg liksom være voksen, jeg skal vite hva jeg mener og jeg bør ha en idé om hva jeg vil med livet mitt. Innvendig føler jeg meg fremdeles som en småforvirret, kvisete og uengasjert femtenåring som alltid mener at foreldrene er superteite og supergamle. Sannheten er at tiden går så fort at det sannsynligvis ikke er lenge før jeg blir sett på som gammel og teit. Se bare hvor fort det har gått hittil! Før jeg vet ordet av det, sitter jeg med et skittent gebiss på nattbordet og våte bleier rundt hoftene. Jeg vil ikke bli den skrukkete dama som til alle døgnets tider klager over at absolutt alt var mye bedre da hun fremdeles kunne holde på kroppsveskene uten hjelpemidler.

Jeg får angst bare av å tenke på at jeg er mer enn gammel nok til å stifte familie, så da forstår dere at det er skremmende å se at jenter på min alder kjøper hus og presser ut unger i hytt og pine. Førtiårskrisa kommer av at folk er redde for å bli gamle, så derfor lurer jeg på om de finnes en krise som kan ramme tjue år tidligere? En krise hvor vedkommende absolutt ikke vil bli voksen? Jeg burde i så fall vært lederen i foreningen for de som rammes av denne tjueårskrisa. Jeg vil ikke være ferdig med tenårene allerede nå! I hvert fall ikke i år!

Disse jentene nekter å bli voksne, og lever som tenåringer i en alder av førti år. Kommer jeg til å bli slik?

Jeg har fått sansen for t-skjorter som ser litt “brukte” ut, så jeg ble ganske glad da jeg så at vi hadde fått inn denne skjorta på jobb. Kombinert med lyse jeans kan den lage et perfekt hverdagsantrekk på de dagene jeg ikke gidder å anstrenge meg så altfor mye. Dere skal heller ikke se bort i fra at den blir å se sammen med mine elskbare dongerishorts og herlige gladiatorsandaler som jeg kjøpte i fjor sommer. Legger du da til et par pilotbriller og 30 varmegrader, blir alt perfekt. Ja, og så må jeg ha sol, selvfølgelig. Og en avkjølende iskrem i hånda. Den skal være akkurat passe kald, akkurat passe søt og akkurat passe mettende. Da blir alt perfekt.

Minuset med å ikke bruke like mye tid fremfor PC-en som vanlig er at man får ganske mye å ta igjen når man “kommer tilbake”. Jeg sjekker for eksempel Bloglovin’ daglig, men den siste tiden har jeg knapt hatt tid nok til å slå på datamaskinen. Listen min har aldri vist flere uleste innlegg enn den gjør nå, så de neste timene blir det bloggmaraton på rommet mitt. Alle innleggene må leses, selv om de færreste gir meg livsviktig informasjon. Jeg må bare vite hvem som har gjort hva, hva som har skjedd med hvem og hvem som har spist hva med hvem.

Og når vi først snakker om hvem som spiser hva; personlig er jeg fremdeles mett etter et koselig besøk på kinarestauranten tidligere i dag, så i kveld blir det ikke potetgull i sakkosekken. Den turkise kosegenseren har jeg derimot funnet frem, og den havner kanskje i sakkosekken etter hvert. Med meg inni, så klart.

Jobb og skole har tatt litt for mye av tiden min, og jeg har dessverre erfart at disse tingene av og til må komme før dere. De neste dagene regner jeg med blitt litt roligere. Heldigvis. På torsdag har jeg til en forandring fri fra begge deler, og det skal bli kjempedeilig å bare slappe av. Akkurat nå hadde jeg gitt mye for å kunne gå i dvale som et dovendyr, og slippe alt som minner om forpliktelser og kjedelige gjøremål. Bare for en liten stund.

Kalenderen viser nå tallet 24, noe som sier oss at det ikke er mange dager igjen av februar måned. Det første året av bloggen min har jeg dessverre slettet (som følge av ett eller annet plutselig innfall), så omtrent halvparten av alle innleggene jeg har skrevet er borte for godt. Men ettersom jeg faktisk har blogget i snart to år kan jeg likevel begynne å se tilbake på innlegg som ble skrevet for ett år siden. Jeg kan se hvordan været var, hva jeg hadde på meg, og delvis hva jeg gjorde fra dag til dag. Jeg fant blant annet ut at i fjor begynte sola å varme allerede tidlig i mars. Det er absolutt ikke lenge til mars. Kanskje slipper jeg snart å gå rundt og fryse hver dag? I den gode troen har jeg investert i enda flere fargerike sommerplagg. Kanskje hadde det vært lurest å kjøpe noe som jeg kunne bruke nå? Nei, pytt, hvem har sagt at jeg er fornuftig? Det får noen andre ta seg av.

Jeg klarte ikke bestemme hvilken farge jeg ville ha, så det ble begge to. Jeg betalte bare 179,- kr til sammen.

Jøss, i dag var det tett før jeg ikke orket å blogge! Nå er det natt, og jeg tok egentlig bare en tur innom for å sjekke mail og kommentarer. Jeg fant plutselig ut at det er for dårlig å ikke publisere et innlegg når man først er i gang, så logget meg inn for å gi dere et lite livstegn. Dagen har bestått av jobb og venner før den ble avsluttet med film, TV og lørdagsgodteri. Nå er jeg sånn passe mett, sånn passe kvalm av godteriet og sånn passe trøtt som man skal være halv to om natta. Det er på tide å legge seg, så jeg ønsker alle sammen en god natt!

Jeg anbefaler dere forresten å se “Nynnes Dagbok”.

Jeg har hatt pannelugg mesteparten av livet, men de siste årene har den blitt lenger og lenger. Nå har jeg halvlang skrålugg, men den har en lengde som skjuler øynene mine. Derfor har luggen som regel blitt festet med bestemorklemmer for å holde den unna ansiktet. Nå vurderer jeg å gå tilbake til skikkelig lugg som jeg hadde da jeg var liten, men som vanlig er jeg ikke helt sikker. Jeg kan jo selvsagt bruke klemme hvis det blir stygt, men da har jeg liksom kommet like langt. Så da er spørsmålet; skal jeg gidde å bruke penger på det? Bildene nedenfor er fra en photoshoot tidligere i uka, og her er håret stylet på en måte som gjør at de lengste hårstråene skjules. Dagens lugg duger altså når jeg står helt stille, men er ikke særlig praktisk til hverdagsbruk.

 
(Foto: Lovise Mo)

Så hva sier dere? To lugg or not to lugg?

I dag føler jeg at jeg har kastet bort nesten hele dagen på tull og tøys. Jeg hadde ingen skoletimer, men måtte likevel stå opp for å rekke en obligatorisk veiledningstime en av lærerne. Dermed måtte jeg kjøre i over en time for å prate om den meningsløse analyseoppgaven jeg skriver i ett av fagene. Etter tretti minutter var jeg ferdig, og da hadde jeg ingen videre planer for dagen. Jeg endte derfor opp med å gjøre svært lite fornuftig.

Nå har jeg bare sittet og sett på alt rotet som ligger fremfor meg på skrivebordet. Jeg vurderer alltid å rydde når jeg ikke har noe å gjøre. Vurderer. Jeg kommer aldri så langt at jeg faktisk gjør det. Denne gangen fant jeg ut at jeg heller ville ta antrekkbilder, så det ble lite rydding i dag også. Egentlig, sånn innerst inne, vet jeg at det ikke gjør så mye. Rommet mitt er nemlig mye ryddigere enn de fleste andre tenåringsrom jeg har vært innom. Problemet er at jeg har et litt skeivt syn på rot. Jeg synes det er uryddig bare det ligger et CD-cover på bordet.

Jeg skulle egentlig vært i seng for lenge siden, men som vanlig sitter jeg fremdeles og stirrer inn i den lille skjermen på skrivebordet. Av alle ting man kan gjøre på en onsdagskveld, har jeg nå brukt en halvtime til å mimret tilbake til nittitallet. Det hele begynte med en gammel artikkel om Spice Girls, og etter få sekunder løp tankene tilbake til tiden med høye platåsko, stygge knappebukser og flatt hår delt i tynne strimler og midtskill.

Selv var jeg ganske ung tidlig på nittitallet, men mitt store forbilde (mammas søskenbarn) var tre år eldre enn meg. Både hun og venninnene hennes var etter min mening superkule, så jeg gjorde alt for å bli like voksen og tøff. Jeg husker spesielt tamagotchi-hysteriet, skoledagbøkene, buksene med skjørt, Buffalo-skoene, de smale øyenbrynene som nesten ikke viste, neseringene, jazzbuksene og de tunge skoleveskene med reimer som ødela ryggen. Og hvor ble det forresten av den populære hårmaskaraen som farget håret både rødt og blått?

Jeg har gått rundt og følt meg slapp og kvalm i hele dag, og i skrivende stund jeg er skikkelig redd for at omgangssyken har lurt seg forbi immunforsvaret mitt. Jeg har vært på jobb store deler av dagen, men har nesten ikke orket å stå oppreist. Plutselig hakker jeg tenner av kulde, og i neste øyeblikk svetter jeg som en gammel gris. I tillegg har jeg i perioder vært bleikere enn hattifnattene i Mummidalen. Jeg kan ikke fordra omgangssyken, så jeg ber til høyere makter at jeg slipper å sende middagen i retur før jeg legger meg. Akkurat nå er jeg like svimmel som jeg var da pappa tvang meg ombord i den skumleste karusellen på Tusenfryd.

Er dere misunnelige? Nei, det er nok best at jeg fjerner fingrene fra tastaturet før jeg får dere til å spy, alle mann. Jeg tror jeg slenger kroppen min i sakkosekken, jeg. Der kan den ligge og vente på at “Da damene dro” kommer på skjermen. I mellomtiden kan dere få et lite glimt av to Bik Bok - ting som jeg liker for tiden.

2-pk armbånd, 79,- kr og singlet, 149,- kr.

Nå er jeg både sliten og trøtt, så jeg tror faktisk at jeg skal legge meg “tidlig” i kveld. Vi har endelig tatt alle bildene som venninnen min trenger til oppgaven sin, og nå er det bare redigeringen som mangler. I morgen må jeg på jobb, og i tillegg må jeg skrive en dum skoleoppgave etterpå. Jeg kjenner at jeg blir litt irritert på vennene mine som har vinterferie denne uka. Hvorfor i all verden har ikke høyskolene fri når alle andre har det?

Jeg regner forresten med at dere vil se resultatet av det vi har jobbet med. Til sammen har vi brukt seks ulike stiler og minst like mange locations. Det er utrolig gøy å se hvor forandret jeg kan bli ved hjelp av sminke, klær, hår og ansiktsutrykk. Ingen av bildene er hundre prosent ferdige enda, så jeg poster bare tre av dem i dag.

 

Alle kjolene er funnet på bunnen av utkledningskassa som jeg og fotografen lekte med som tiåringer.

Foto: Lovise Mo

I dag har jeg og bestevenninnen min (en annen bestevenninne en gårsdagens) brukt hele dagen til å ta bilder til en fotooppgave som venninnen min har på skolen. Hun er i full gang med å utdanne seg til fotograf, og jeg stiller selvsagt opp som modell når hun er hjemme på ferie. Vi har rotet rundt i gamle utkledningskasser etter ting som kan brukes, og vi har funnet både fargerike og styggkule klær. Vi er ikke ferdig med oppgaven enda, så de siste bildene skal knipses i morgen. Dette gjør at jeg sannsynligvis får like lite tid til blogging som jeg har hatt i dag, men jeg kan trøste dere med at dere helt sikkert får se noen av bildene når de blir “ferdige”. Kos dere så lenge!

Etter jobb dro jeg på Narvesen og kjøpte siste utgave av italienske Vogue, så resten av ettermiddagen hadde jeg planlagt å tilbringe innendørs. Plutselig tikket det inn en SMS fra bestevenninnen min som er hjemme på vinterferie. Jeg visste ikke at hun hadde kommet hjem allerede! Hun ville ha meg med ut og ake, og slikt kan man selvfølgelig ikke si nei til. Jeg er som sagt ikke særlig glad i vinteren, men jeg har innsett at jeg like gjerne kan gjøre det beste ut av den når den er her. Snøen smelter jo ikke fortere selv om jeg sitter inne hele tiden.

 
Dagens superenkle jobbantrekk.

Jeg skjønte aldri hvorfor Uggs ble moderne da de ble sett på kjendisene for noen år siden. Jeg ble både lettet og glad da trenden forsvant, men dessverre viste det seg at den ikke skulle være borte så veldig lenge. Denne vinteren har butikkene på nytt vært overfylt med kopier og lookalikes, og til min store frustrasjon har de altså blitt mer moderne enn noen gang. Jeg har selvsagt ikke kjøpt disse tøflete skoa nå heller, men én dag skjedde det noe som gjorde at jeg måtte sette meg ned og ta en alvorsprat med meg selv. Jeg ble nesten redd.

Jeg hadde nettopp kjøpt nye støvletter for en billig penge, og jeg tok dem på meg en lørdag jeg skulle møte en venninne på kafé. Vi endte opp med å titte innom noen butikker i søleværet, så da ble en del trasking ute i snøen. På slutten av dagen var vi også innom en skobutikk, og innen den tid hadde jeg for lengst innsett at de nye støvlettene ikke var vanntette. Tærne mine hadde blitt både blå og skrukkete av all den våte snøen, så jeg håpte på å finne noen nye, og varmere, sko i butikkhyllene. Jeg fant ikke noe av interesse, så vi vendte nesa mot utgangsdøra etter kort tid. Plutselig så jeg en diger hylle med de berømte Uggs-kopiene, og etter et par sekunder tok jeg meg selv i å nesten like den store samlingen med ulldotter. Tærne mine var så kalde som de aldri før hadde vært, så hylla med Uggs fristet mer enn jeg noen gang hadde trodd var mulig for en som meg. Jeg tittet meg over skulderen for å sjekke at ingen så hva jeg hadde stirret på, og fant fort ut at butikken var tom for kunder. Jeg kunne nesten ikke holde ut de våte støvlettene, og trippet derfor bort til hylla for å plukke ned et par av de bæsjebrune skoa. Jeg tok dem på og gikk et par skritt. Greit, de var ikke så verst å gå med. Jeg fikk blikkontakt med meg selv i speilet, lot øynene gli ned mot jakka, over til de våte buksebeina og til slutt helt ned til føttene som hadde fått tredd to store monster over seg. Det var da jeg innså hva jeg holdt på med. Jeg, jenta som hater Uggs over alt på jord, stod midt i en skobutikk med tåfisen stappet ned i det mest klumpete fottøyet på markedet. Og ikke nok med det; jeg vurderte til og med å finne frem lommeboka!

Jeg har alltid vært den eneste i vennegjengen med bloggdilla. Jeg har hatt blogg i snart to år nå, og til å begynne med var det få som forstod hva hobbyen min gikk ut på. Den første tiden holdt jeg bloggen min skjult for de fleste jeg kjenner, men nå har det blitt nærmest umulig. Én ting er at bloggen har blitt såpass stor at den er vanskelig å gjemme bort, men en annen ting er at både venner og bekjente nå har fått opp øynene for denne aktiviteten. Stadig oppdager jeg nye blogger som skrives av mennesker jeg kjenner, og hver gang blir jeg like overrasket over at jeg vet hvem vedkommende er. Jeg har liksom ikke skjønt at blogging har begynt å bli noe som alle har et forhold til, så jeg tror fremdeles at det nesten bare er jeg mitt lokalmiljø som vet hva det vil si å ha en blogg. Nå begynner jeg omsider å innse at jeg ikke er den eneste som vet hva Wordpress og Blogspot betyr, og det kjenner jeg er litt uvant. Enda mer uvant er det at disse personene vet at jeg blogger.

Jeg synes selvsagt det er gøy at flere og flere blir kjent med bloggverdenen (det betyr jo bare at jeg får enda høyere lesertall, hehe), men av og til savner jeg litt tiden da blogging var noe som bare jeg og “oslingene” holdt på med. Når det er sagt, er det kanskje like greit at ting har blitt som de har blitt. Nå slipper jeg i hvert fall å bli stemplet som “hun der rare som tar bilder av seg selv for å kringkaste livet sitt og klærne sine på internett”.

Og når vi snakker om å kringkaste klærne sine; den nye blazeren min kom i posten i dag!

Hvorfor skal det være så innmari vanskelig å motstå en av de få tingene som kroppen min virkelig ikke tåler? Jeg vet at huden min bli full av kviser bare jeg tenker på sjokolade, men likevel klarer jeg ikke si nei til disse brune giftklumpene. I dag skulle jeg bare innom butikken for å kjøpe siste utgave av Costume, men kom ut igjen med en stor pose eventyrsjokolade fra Freia. Jeg gikk rett forbi fruktdisken, jeg så ikke på grønnsakene og jeg la nesten ikke merke til de sukkerfrie posene. Føttene mine gikk så å si av seg selv, og før jeg visste ordet av det, lå altså denne gule posen på rullebåndet. Jeg har lov til å spise alt annet av godteri og snacks, men potetgull og sjokolade er bannlyst på grunn av huden min. Jeg innbiller meg at jeg glinser av fett allerede, og jeg har bare spist to biter. Likevel smaker det så fantastisk godt. Jeg ønsker meg viljestyrke i bursdagsgave.